- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioåttonde årgången. 1949 /
500

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater sesongen 1948—1949. Av Niels Chr. Brøgger

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Niels Chr. Brøgger

ISw.

Goril Havrevold og Töre Segelcke i
»Lady Winder mer es vifte».
Na ti ön at the at ret.

velse under jubileet var »Dødsdansen» på Det
Norske teatret, med Tordis Maurstad og Lars
Tvinde, i Agnes Mowinckels regi, ■— en
forestilling som vil bli nærmere omtalt senere.

Nationaltheatret tok dramatisk revansje
med »Vildanden». Dette skuespill er og blir
Ibsens allsidigste og rikeste mesterverk. Hver
gang man ser det opført, opdager man nye
nyanser, og nve motiver og retningslinjer i
personskildringen. Som verdenslitteraturens
få andre uforgjengelige tragi-komedier har det
dobbelt, ja tredobbelt bund, og det har også
tredobbelt betydning. Stykket er en teknisk
og psykologisk sett fuldkommen skildring av
lyslevende mennesker i et trangt borgerlig
åttiårsmiljø. Videre er det dramaet om barnets
tragedie, når det ubevisst og uvitende glir
over i voksen alder, uten forståelse og
rett-ledning, en tragedie som kan være bitrere enn
nogen voksens tragedie, fordi den har noget
så rent og varmt og levende over sig. Endelig
er hele dramaet en lignelse, en stor og selsom
allegori på menneskets skjebnesvangre
døds-dans i nyere tid til materialismens ære,
•—-materialistene har skapt et mekanisk og
livløst billede av verden som virker verdidre-

pende og etisk opløsende. Hjalmar Ekdal er
blitt fotograf, det vil si at han nøier sig med
et avbillede av livet, et todimensjonalt
fotografi, som Gina er flink til å retusjere for ham,
— hun har lært sig til det. For å fylle
tilværelsens tomhet beskjeftiger Hjalmar sig stadig
med tanken på en opfinnelse, en teknisk
stordåd som skal gi ham selv og slekten
opreis-ning, — det er likegyldig hvad denne
op-finnelsen består i. Drømmen om
opfinnel-sen har preget hele den nyere tid som en
mare, —■ opfinnelser som skal gjøre
menneskene lykkeligere, radio, grammofon og
kunstig høifj elissol som skal gi menneskene
de nødvendige substitutter for det å leve. Til
slutt sitter menneskene fast i et tettmasket
nett av opfinnelser og tekniske nyvinninger
som skulde bidra til å gjøre tilværelsen lettere,
men som i virkeligheten har gjort den mer
komplisert, usikker og farlig. Hjalmar Ekdals
opfinnelse løper ut i intet, den er bare en
inn-bildning, en livsløgn, en eskapistisk trøst,
noget ikke-eksisterende, -—• er det ikke et
sinn-billede på teknikken idag, som ikke makter
de menneskelige problemer, fordi den er død
og som truer med selvødeleggelse gjennem
stadig nye og mer raffinerte
tilintetgjørelses-våpen? »Vildanden» er på en og samme tid
psykologisk drama, realistisk skuespill, besk
komedie, løssloppen farse, utsøkt
symboltragedie, ruvende allegori, og stilrent naivt,
barnslig gåtefuldt drømmespill.

Nationaltheatrets opførelse var levende og
frodig, Halfdan Christensen var gått til sin
opgave som instruktør med nye, friske øine,
forestillingen var ikke tradisjonsbundet på
den gale måten, det vil si stivnet i en fastlagt
form, — den var tvert om vital og naturlig,
i vår egen tids tone. Stein Grieg-Halvorsen
vant en stor og gledelig seier som Hjalmar
(dessverre var han indisponert under
gjeste-spillet i Stockholm), han skapte en ekte og
tvers igjennem menneskelig Hjalmar, ekte
også i uektheten. Det er slik Hjalmar skal
være, med det store troskyldige barnesinnet,
som Gregers snakker om, med den bundløse
egoismen og den rommelige snildheten — bare
han får det som han vil, med den innerlige
selvfornøietheten, det dype selvbedraget og
den formelig vellystiske selvmedlidenheten.
Det er sagt, og med rette, at enhver mann
har noget av Hamlet, noget av don Quixote
og noget av Hjalmar Ekdal i sig.
Grieg-Hal-vorsen ga oss Hjalmar Ekdal med en rikdom
på detaljer samlet til en fin og overbevisende

500

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:12:05 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1949/0550.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free