- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioåttonde årgången. 1949 /
501

(1892-1945)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater sesongen 1948—1949. Av Niels Chr. Brøgger

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Norsk teater sesongen 1948 —19 49

helhet, som var ganske beundringsverdig.
Gregers Werle, en av stykkets månge
vildender, fikk den rette brudte og samtidig
hensynsløse utformning av Olafr Havrevold, vi
merket styrken i hans nevrotiske krav,
intensiteten i hans negative farsbinding, så fuldt av
maktesløst hat og inntørket kjærlighet, hans
håbløse mangel på virkelighetssans og hans
farlige dødsdrømmer. Havrevold ga skikkelsen
dimensjoner og tragisk reisning. Som Gina
Ekdal var Ella Hval munter og ferm, og særlig
opgjørsscenen med Hjalmar gjorde hun
nydelig. Forestillingens svake punkt var Hedvig.
I november ifjor så jeg Det Kongelige
Teaters opførelse av »Vildanden» i København,
her var Ingeborg Brams en skjønn og øm og
nervedirrende Hedvig, med keitede bevegelser
og eminent uttrykksfuldt minespill, -— bedre
kan det vel vanskelig gjøres. Men man kan
aldri få alt på en gang, — det gjelder også
en teaterforestilling.

I »Lady Windermeres vifte» hadde
instruktøren Knut Hergel lagt en vesentlig
vekt på grasiøs øienslyst. Töre Segelcke var
en humørfyldt og sprudlende mrs.
Er-lynne, og Gøril Havrevold en nydelig lady
Windermere. Ferdinand Finnes elegante, lett
satiriske dekorasjoner var et avgjort pius for
forestillingen, han hadde også ansvaret for de
flotte kostymene. Såvel denne forestilling som
en gjenoptagelse av Kiellands ubetydelige,
men fikse lille komedie »Tre Par» i delvis ny
innstudering ved Agnes Mowinckel, blev en
betydelig publikumssuksess.

Tennessee Williams »Sporvogn til Begjcer»
blev sesongens markante teaterbegivenhet.
Forfatteren står idag som en av de førende
amerikanske teaterdiktere, han er både
dypt-gående og ekte, og makter med
dramatisk talent å skildre et miljø han kjenner
i rammende kunstnerisk fortettning.
Handlingen er komplisert i sin utvendige enkelhet:
to sørstatsdøtre av en utarmet
plantasjeeier-familie synker viljeløst ned i et annet sosialt
lag enn det de er vant til. Den ene blir gift
med en polsk mekaniker, en he-man som slår
henne, drikker, spiller og elsker henne, og det
siste opveier alt det andre slik at hun er tålelig
tilfreds med sin tilværelse, dypt erotisk som
hun er. Hos den andre søsteren, Blanche, har
degenerasjonen slått ut i frigid kjønnsangst
med omvendt fortegn, en rastløs nymfomani,
en håbløs kvinnelig donjuanisme, som gjør at
lengselen, begjæret, aldri blir tilfredsstilt.
Efter at hun i hjembyen til slutt blir betraktet

Aase Bye i »Sporvogn til Begjcen.

N at ion al theatret.

nærmest som en prostituert, flykter hun til
søsteren, hvor hun prøver å spille den fine
damen. Antipatien mellem henne og svogeren,
maktkampen mellem disse to om søsteren
Stella, ender med at den rå naturkraften hos
mannen seirer: da Stella blir kjørt på
klinikken for å føde sitt barn, er Blanche og
svogeren alene i huset. Han tar henne, med det
resultat at hun blir sinnssyk. En fuldbyrdet
tragedie, hvor de innfiltrede menneskelige
liden-skapene får en heftig pågående behandling.

Det dypt tragiske i stykket er at ingen
forstår Blanche, at ingen har evne eller
livsklok-skap til å fatte hennes skjebne. De ser på henne
som en fordervet overklassetøs som prøver å
spille uskyldig, mens forholdet er stikk
omvendt: hun er igrunnen dypt uskyldig, men
de forandrete livsforhold da hun skal prøve
å tilpasse sig et miljø hun ikke kjenner, gjør
henne bittert fortvilet, hun blir hektisk i sin
jakt for å finne sporvognen som kan ta henne
med til begjær, til attrå, til hjertets lengsel og
smerte, men hun finner den aldri, fordi tiden
for søkningen den gangen den kunne ha lyktes,
for lengst er forbi, årene og mennene har satt
sine merker på henne. -— Aase Bye er aldri
nådd så høit i sin kunst som i fremstillingen

501

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 10 18:48:40 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/ordochbild/1949/0551.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free