Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Det levande förflutna. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Philip H o um
Sigrid. Undset
serie Dansen gjenom skuggeheimen. Det
Uppdal vil vise er nettopp »lausrivinga frå
upphavet, bondeståndet, proletariseringa,
heilt ned til botnen, og vidare til den nye
og yngste makt i samfunnet, arbeideren . . .»
De fleste av Uppdals hovedpersoner — og
en rekke av bipersonene med — har med
sjel og kropp opplevd den revolusjonen,
de har revet seg lös fra det mest stabile,
det mest tradisjonsbestemte som tenkes kan:
en norsk bondebygd.
Hos lyrikere som Aukrust og Örjasæter
blir brytningen mellom det gamle
ættesam-funnet og industri- og maskinalderen som
trenger seg inn, et sentralt problem. Og
gamle latente spenningsforhold blir nå i det
nye århundre aksentuert — mellom
embets-mann og bonde for eksempel, mellan »de
to kulturer»: den til en viss grad
dansk-fargede overklasse på den ene siden og
bondekulturen på den andre. Det skarpeste
klassekamp-preg (til tross for at handlingen
er henlagt til forrige århundre) fikk denne
motsetningen etter verdenskrigen hos en av
de eldre dikterne, i Hans E. Kincks
merke-lige og vanskelig tilgjengelige roman verk
Sneskavlen brast. Den gamle
embetsmanns-klassen som nå ble ökonomisk deklassert
og for älvor satt ut av spillet, fikk sin
fineste skildrere i Nini Roll Anker og •—
særlig — Kristian Elster, som i smertelig
vemod ga den betegnelsen »skyggenes
slekt».
Månge av tidens diktere, særlig av de
eldre, så med hån og ironi på den
altopp-slukende interessen for de ökonomiske
faktorer. Knut Hamsun innledet med Den
siste glede (1912) sin serie av satirer over
»det nye Norge»; Nils Kjær drev i komedien
Det lykkelige valg munter spott over det
offentlige ordskifte og det politiske miljö
mellom 1905 og 1914; og Gunnar Heibergs
skuespill Jeg vil verge mitt land (1912) er
fylt av avsky for den nye kapitalistiske
överklassen som nå var i ferd med å ta
makten. (Jeg vil verge mitt land er
for-övrig den eneste norske skjönnlitterære bok
som i selve sitt hovedmotiv dreier seg om
unionskrisen 1905 — dramaet kan med
andre ord sees som et slags motstykke til
Sven Lidmans Thure-Gabriel Silfverståhl).
Kritikken over den naive og overflatiske
»utviklingstroen», som av lett förståelige
grunner kulminerte nettopp i disse årene,
kom etter krigen skarpt till orde også hos
diktere fra tiotalistenes egne rekker.
Tyde-ligst hos Kristian Elster — i romanen Den
skjönne ungdom. Först i slutten av
1920-årene kom Sigrid Undsets Gymnadenia og
Den brennende busk; men stoffet er hentet
nettopp fra disse par förste decenniene, og
de romanene har overordentlig meget å
fortelle om stemninger og fölelser i disse
årene — fremfor alt om hvordan tidens
sværmeriske overtro på fremskrittsidéen
kunne bidra til å drive en skeptiker over i
religionen.
Slik kunne en nevne eksempel etter
eksempel. De fleste forfattere reagerte sterkt
360
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
