Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Det levande förflutna. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Philip H o um
som Peter Egges Inne i fjordene, og hos
Hansine Solstad er den et av de sterkeste
dragene. Knapt hos noen av tiotalistene er
det tale om en flukt til fortiden, det dreier
seg ikke först og fremst om svermeri for
fortiden som fortid ■— nei det som det gjelder
er å finne den organiske förbindelsen mellom
fortid og nutid: kontinuiteten. Man skulle
til og med kunne hevde, med god
sam-vittighet, at de norske tiotalistene bekrefter
den gode gamle regelen: ingen som ikke kan
oppleve fortid, kan oppleve samtid. Med
all sin historiske sans og sin historiske
dyb-deboring står de alle i et inderlig forhold til
sin egen tid. Ved det svunnes hjelp utdyper
og utvider de nuet.
Tydeligst ser en dette i Olav Duuns
mektige verk om Juvikfolket, der
forfat-teren med en spennvidde på flere hundre år
klarere og rikere enn noen tidligere dikter
har pekt på slektssammenhengen i det
norske folk. Den siste veldige utlöper av
den isländske ættesaga, er verket blitt kält.
Man kan også kalle det en psykologisk
Norges-historie — en romanserie om folkets
indre liv gjennom tidene. Odin, Olav Duuns
helt, er mann for å knytte sammen gammelt
og nytt; inne i seg bærer han
slektssammenhengen. Dypest nede i fortiden har han sine
rötter, og suger uavlatelig kraft av dem;
men samtidig lever han helt og fullt med i
den nye tid. Til slutt — ved sin frivillige
offerdöd — blir han for de gjenlevende et
manende forbiide; slik lever han videre i
ætten.
Sigrid Undset, som sökte tilbake til en
så fjern fortid som det 14. århundres Norge,
gir riktignok et mektig bilde fra en stor
epoke i vår historie; men det er et intimt
realistisk bilde hun gir, aldri er hun mer
realist enn i de historiske roman ene, og
det vesentlige for henne er alltid de
kon-fliktene som er felles for nutidens mennesker
og fortidens. En og annen skeptisk
historiker har skumlet om at de er uhistoriske,
disse personene, med all deres sjelstrid og
all deres »möderne» anfektelser. Men ingen
historiker har kunnet be vise at de er det.
Formodentlig er man på den sikre siden om
man med Fredrik Paasche hevder at det
dypeste i disse menneskene hörer alle tider
til, det fj ort ende århundre så vel som det
tyvende. Sammenhengen mellom nuet og
det svunne slipper hun ikke av syne. Heller
ikke menneskene hennes gjör gjerne det.
Noe av det som gir verket om Kristin
Lavransdatter slik en merkelig charme og
spenning, er jo nettopp de mangfoldige
perspektivene. Her er dybde bakover i
menneskenes liv, ikke minst på den måten
at de så ofte minnes det de engång har
opp-levd og så ofte minnes det i fdlesskap.
Her er dybde bakover i slektens liv;
ætte-fölelsen, arven fra fedrene, virker som en
makt jevnbyrdig med den katolske Kirke.
Her er dybde bakover i nasjonens liv; av
og til er det som om det ble kastet lys långt
innover i hedensk tid.
Ser man på en forfatter som Johan Böjer,
så henter han riktignok ikke sitt stoff fra
en fjernere fortid enn sin egen barndom.
Men lenger tilbake var det i hans tilfelle
heller ikke nödvendig å gå. Gjenskapte han
fiskerne fra sitt eget barndomsmiljö, så
gjenskapte han samtidig norske fiskeres liv
fra lengst förgångne tider. Den siste viking
handier om Lofotfiskeren og Lofotfisket
slik som det foregikk i Boj ers barndom för
möderne fangstmetoder kom i bruk og
gjorde mängt og meget annerledes. Og
nettopp slik har det föregått i århundrer.
Derför er det i virkeligheten fjern fortid
som blir levendegjort også i hans verk —
og knyttet sammen med nutiden. De er
karakteristiske for ånden i Johan Boj ers
bok, de enkle ordene som står om
lang-seilerne som skal fra Tröndelag til Lofoten:
»Det bar den länge vei nordover, de
hundre-de mil, i storm, i frost, i snefokk, den samme
vei som fedrene drog opp gjennom länge,
länge tider.» Også under lesningen av Folk
ved sjöen, höydepunktet i Johan Boj ers
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
