Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Det levande förflutna. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det levande förflutna
forfatterskap, sitter en med föleisen av at
dette fattigdommens og slitets
hverdags-liv er urgammelt norsk liv. Her dreier det
seg ikke lenger om vågestykke, glans ogære,
slik som i Den siste viking. Her gjelder det
nesten bare den grå og bitre hverdagen;
folk ved sjöen — det er dem som blir
sittende hjemme. Og det er blitt en bok om
norsk fattigdom — så sann og så inderlig
som knapt noen annen roman i hele vår
litteratur.
Til og med for periodens ypperste
arbei-derforfattere er samhörigheten med
fortiden noe av det mest karakteristiske. Både
Kristofer Uppdal og Johan Falkberget
be-toner den samhörigheten. Et hovedmotiv i
Uppdals romanserie Dansen gj ennom
skugge-heimen er spenningen mellom personlighet
og kollektivistisk tankegang, og
personlighet vil blant annet si et personlig forhold
til folkets og slektens fortid. Flere av
Uppdals helter föler et sterkt behov for en slik
kontakt, og konfliktene oppstår når dette
behovet stöter sammen med den kollektive
disiplin som innordningen i arbeidernes
organisasjonskamp krever. Når Uppdal
tegner sine strålende rallarskikkelser —
Sulis-Kongen fremfor alle — merker en
tydelig hvordan det har vært forfatteren
om å gjöre å understreke rallarens slektskap
med ingen ringere enn de gamle sagamenn.
Hvilket jo også de praktfullt klingende
personnavnene bærer bud om. Ikke for
ingenting heter det et sted: »Snorrebökene
er som soga åt rallaren. Ja er vår soga.»
Påfallende blir her paralellen med den unge
Björnsons forhold til historien. For å
styrke arbeidernes selvhevdelse söker
Uppdal stötte i sagaen—liksom Björnson hadde
gjort fem ti år tidligere, den gängen da det
gjaldt å stimulere böndenes selvfölelse.
Enda vesentligere er forholdet til
fortiden i bergmannen Johan Falkbergets
diktning. I .gruvedriften går
arbeidertradi-sjonen ubrutt 300 år tilbake i tiden, og
Rörosverket — det fäste sentrum i Falk-
bergets diktning — har levd med i norsk
historie mer intenst enn noen annen norsk
bedrift. Dertil kommer at Johan Falkbergets
egne forfedre i disse 300 årene hadde
ar-beidet i Rörosgruvene, og särlig gjennom
moréns familie ble slektstradisjonene sterke
i ham helt fra gutteårene, han så sine egne
forfedre mellom de månge jemter som,
särlig i tiden etter den store nordiske krig,
sökte vestover mot kobberverket.
Beret-ningen om Armfeldts felttog i Tröndelag og
om Karolinernes dödsferd over
Tydals-fjellene levde stadig i tradisjonen hos folk
på Rörosvidda og må ha gjort et voldsomt
inntrykk på guttesinnet. Da Falkberget
med Eli Sj ursdotter tok fatt på sin förste
roman med historisk bakgrunn, var det
disse hendelsene han sökte tilbake til. Her
er innlevelsen i en svunnen tid riktignok
ennå forholdsvis svak. Men så — i
1920-årene — kom de förste bindene av
Chris-tianus Sextus, der det förflutna er så levende
som noen kan önske seg det. Samtidig
skinner det stadig igj ennom at Falkberget
har önsket å skape et verk der fortidens
liv kunne gi kraft til nutidens. Selv levde
han i en etterkrigstid da han unnfanget
idéen til sitt verk, det har sikkert betydd
noe for valget av tidsrom: årene etter den
store nordiske krig. Krigen hadde virket
nedrivende; nå gjaldt det, gjennom arbeid
og samfölelse, å legge nytt kulturgrunnlag.
At den dype sammenheng mellom nuet
og det svunne fortsatte å være et
bren-nende problem for Johan Falkberget, viser
for eksempel noen ord han uttalte engång
like för siste krig, mens han arbeidet med
sit annet store hovedverk Nattens bröd:
»Jeg har funnet fram til et menneske som
jeg selv er blitt glad i, oksekjörersken
An-Magritt har jeg kält henne. Hun har levd
tusen år i dette landet og har vært med på
å skape det Norge som vi fikk i 1814 og i
1905!» Tidligere hadde han tatt for seg det
18. århundre og (med romanen Den fjerde
nattevakt) det 19. århundre; nå gikk han
365
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
