Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Det levande förflutna. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det levande förflutna
det er fremfor alt Aukrust-arven Krokann
har fört videre. Opplösningen av det gamle
ættesamfunnet, den gamle bondekulturen,
det stod for Aukrust som den store nasjonale
tragedien. Han syntes han levdeiennasjonal
forfallstid, folk vernet ikke den nasjonale
arven slik som de skulle — i »dansketiden»
den flere hundre år länge danske tiden,
vernet vi den bedre! Det var jo slett ikke
så at de nasjonale kildene törret inn under
foreningstiden med Danmark, det norske
trakk seg opp i dalene og fjellbygdene, der
levde det videre. Så sent som i begynnelsen
av det nittende århundre (altså 1800-tallet)
var hele den norske folkediktning ennå
levende i landet. Draumkvedet for eksempel.
Men i dag? I dag har vi mistet kontakten
med det gamle, »det rotnorske» som Aukrust
kalte det. Den kontakten ville Olav Aukrust
knytte på nytt; han ville gjöre det gamle
levende igjen for nutiden, slik at det kunne
väre med på å skape fremtid, en fremtid i
pakt med norsk ånd. Fra de opprinnelige
kulturverdiene i folket skulle förnyelsen
komme, den nasjonale förnyelsen og den
religiöse förnyelsen, det var hans urokkelige
overbevisning. Derför ville han at hans
diktning skulle danne en bro — også
språklig sett — fra Eddadiktningen over
Draumkvedet og fram til idag.
»Er folket ditt sterkt nok i roti, um og
det er hardt og vilt, då skal det nok og
skjote greiner mot himlen som treet i
hagen.» Slik lyder forkynnelsen i det diktet
som danner kjernen i Hamar i Hellom, Olav
Aukrusts store nasjonale diktsyklus. Diktet
heter Emne, de beste av strofene er preget
av Aukrusts lyriske kraft og spenstighet,
og fra ende til annen vitner det om Aukrusts
enestående fortrolighet med folkekunsten
i hjembygden — i treskurd, i smiing, i
vevning. Som få andre visste Aukrust
hvor-dan alt ble skapt, hvordan man i skog og
fjell fant emnet, og hvilke krav det ble
stilt til et emne som skulle duge. Til bunns
og i alle nyanser, kjente han den intime
Inge Krokann
samhörigheten mellom natur, folkelynne
og folkekunst. Hamar i Hellom handier
hovedsakelig om det »bygdenorske» —
planen var at verket senere skulle bli fortsatt
med to bind til, et av dem skulle handle
om »det landsnorske». Denne fortsettelsen
kom aldri, og det er grunn til å tro at om
den hadde kommet, vill det foreliggende
bindet blitt stående som det ypperste.
Månge norske diktere har hatt en rikere og
intensere fölelse for landet som helhet;
for by- og embetsmannskulturen,
»riks-målstradisjonen» hadde Aukrust meget liten
sans. For ham var bare det bygdenorske
ekte norsk — ja i grannen bare det
fjell-norske. Profeten Aukrust danner her, som
så ofte eliers også, en utpreget kontrast til
sökeren Örjasæter.
Også Töre Örjasæter, den andre store
Gudbrandsdalslyrikeren blant tiotalistene,
er med dype rötter festet til den gamle
bondekulturen, til slekt og gård i Skjåk
(nabobygden til Lom, Aukrusts hjembygd).
Også hos ham spiller arven fra
folkediktningen en stor rolle; den merkes ikke minst
367
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
