Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Norsk teater gjennom den siste sesongen. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A u d T h a g a ar d
gen. Det hendte at den haltet litt i samspillet.
Men det vil gjerne skje i eldre framföringer
som bringes fram på nytt. Skuespillere, som
senere har overtatt roller, har ikke vært med
på den innievingen i dramaets virkelighet
som samarbeidet på skapende prover kan gi.
Men den bristen ropet ingen feil ved
inten-sjonene hos instruktör og skuespillere.
Ser vi bort fra Ibsen-tolkingen og betrakter
under ett det som har skjedd ved teatrene i
Oslo i den sesongen som nå er slutt, kan det
derimot melde seg en viss bekymret uro i
förbindelse med begrepet stagnasjon. Ikke så
meget ved Nationaltheatret, som har vært
nokså alene om å bringe oss de store
teater-opplevelsene. Der har tolkingen av forfattere
som Jean-Paul Sartre og særlig Arthur Miller
gitt instruktörene impulser til fantasifulle
opp-setninger, skuespillerne stoff til förnyelse i
menneskeframstillingen. Men på de andre
teatrene har sesongen vært svakere enn
vanlig. Det er blitt med enkelte glimt av godt
teater mellom tradisjonelle framföringer av
ubetydelige skuespill. Selv det rebelske lille
Studioteatret, som tidligere har vært en
frisk vekker av sansen for artistiske og
eksperi-mentelle oppsetninger, havnet iår i
Björn-sonsk idyll og danske farselöyer.
Septemberdagenes festligheter på
Nationaltheatret bragte ingen overraskelser. De viste
snarere hva teatret har evnet enn hva det
kan idag. Etter »Et dukkehjem» kom en
annen av de store gamle forestillingene,
Björnsons »Over Ævne I». En
tradisjonsbun-det framföring, men skjönn og gripende
allike-vel. For hver ny gang en ser dette skuespillet,
blir en som bergtatt av den voldsomme
stem-ningen det rommer. Det er Björnsons
opp-gjör med kristendommen, med mirakeltro og
religiös fanatisme, men det er også et
dikter-verk, fylt av lyrisk skjönnhet. Gjennom alle
opptrinene fornemmer vi landskapet utenfor
dörene, Nordlandene, som Björnson sier, der
naturen er så overmektig at den spender
sinnene til bristepunktet. Vi föler at her må
troen bli ut over alle grenser, tvilen nagende
og kjærligheten så katastofal at også den kan
drepe. Oppsetningen var Halfdan
Christen-sens, nennsom og myk i de lyriske innslagene,
mektig brusende i lidenskapene og velsignet
diskret i de komiske opptrinnene som
Björnson nokså taktlöst har satt inn. Ny i
framföringen var Stein Grieg-Halvorsen som pastor
Sang. Det interessante ved prestasjonen var
den lyse värmen som skinnet ut av skikkelsen,
den umiddelbare medkjenslen med
menne-skene som gjör denne presten til en så
diame-tral motsetning til Ibsens mörke og dystre
Brand. Men enkelte drag av fanatisme må
skikkelsen ha for at vi skal kunne tro på
dödsfallet tilslutt. Björnson lar Sang dö av
skuffelsen over at miraklet ikke skjedde.
Denne vanskelige sluttscenen ropet at
Grieg-Halvorsens spill var noen streker for mildt og
fordragelig. Dirrende av innerlighet, ångst og
selvutslettende kjærlighet var Töre Segelckes
Klara Sang.
Den tredje av festframföringene var Stein
Bugges oppsetning av Holbergs »Maskarade»
en sprudlende munter og glad framföring av
en av Holbergs ubetydeligste komedier.
Et tre-dagers jubileum på Nationaltheatret
må bli for lite. Det vil bare kunne gi plass til
de tre, som öyensynlig må være med, Ibsen,
Björnson og Holberg. Teatret hadde innsett
dette og fortsatte med enda tre
jubileums-forestillinger utöver hösten. Ingen av dem
ble helt vellykket. Stein Bugge laget en
opp-styltet framföring av Nordahls Griegs meget
ufullkomne men allikevel interessante og
overraskende aktuelle »Barrabas» -— det ble
talt altfor höyt fra altfor månge store
trapper — og Halfdan Christensen skapte en
munter og lett framföring av Helge Krogs
erotiske lystspill »Treklang». Vittig er
skuespillet, ofte lystig i situasjonene og med stenk
av fölsomhet i replikkene. Men skikkelsene er
mere tankekonstruksjoner enn levende
men-nesker. Rollebesetningen understreket den
svakheten.
Best var den siste framföringen, der
Nationaltheatret for förste gang tok opp Gunnar
Heibergs »Kong Midas». Förargelsen over
at Heiberg gjorde narr av dikterkongen
Björnson hindret skuespillet i å komme fram
i Heibergs egen tid, og siden har teatret
merke-lig nok ikke spilt det, tiltross for at det for
lenge siden er blitt oppfört i Bergen og
Kjöbenhavn. Det er forkynneren Björnson som
Gunnar Heiberg har villet ramme, mannen
som mente at han alltid »var i sannhet». I
ordvalget merker vi satiren, men angrepet
er påfallende snevert. Forkynneren Ramseth
er blitt en riktig mörkemann, en ensidig og
frastötende hykler. Börseth Rasmussen ga
skikkelsen fanatiske drag som virket godt,
men ruvende bredde fikk den ikke. Som så
ofte hos Gunnar Heiberg er det en
kvinneskik-kelse som dominerer i skuespillet. Anna Hjelm
er praktfullt skildret i de förste aktene, et
442
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
