Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Norsk teater gjennom den siste sesongen. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Aud Thagaard
Fot. Sturlascn
Knut Wigert og Stein
Grieg-Halvor-sen i »Skitne hender».
alle sammen om vi bare ikke lar oss stanse av
frykten for å bli stående alene. Med hellig
overbevisning ble de ordene tolket. Den
subtile ironien, spöken med de forte
skiftningen mellom hverdag og patos, kom
mor-äomt fram i Johan Borgens regi, mens den
kriminalistiske spendingen nesten ble borte.
I den delen av skuespillet interesserte bare
Ullemor von Hannos inntagende framstiiling
av en barpike med pussig sjeleliv.
De norske nyhetene på Nationaltheatret er
det liten grunn til å feste seg lenge ved. Leiken
Schjelderup debuterte som dramatiker med
et meget svakt arbeid, »Livet slår tilbake», og
Ernst Orvil fikk fram en tragedie »Fru Sylvia».
Tidligere har han hatt adskillig framgang med
en komedie, »Rödt lys», på Det nye teater. I
begge skuespillene sysler han med menneskers
underbevissthet, viser hvor farlig det kan
være å rote i eget og andres sjeleliv og med det
sette i gang sje’elige prosseser som ingen vet
hvor förer hen. Komedien lykkedes best for
ham, den typisk intellektuelle oppbyggingen
av skikkelsene, det springende i replikkene,
gjör at vi lettere kan möre oss over Orvils
mennesker enn bli grepet av dem. Men også i
tragedien virket det associative i samtalene
sterkt fascinerende, replikkene kunne
plutse-lig gi intime og overraskende psykologiske
avslöringer. Det viste seg at lyrikeren og
romanforfatteren Orvil interesserte som
dramatiker. Olafr Havrevold hadde skapt en
jevnt god framföring av tragedien, med Ella
Hval som en farlig eggende, men litt for klar
og bevisst fru Sylvia. Et sterkt inntrykk
gjorde scenebiidet, maleren Kai Fjell hadde
funnet fram til nettopp den biandingen av
abstraksjon og realisme som er så
karakteristisk for forfatteren.
Med vårsesongen kom de to store
begiven-hetene på Nationaltheatret, framföringene av
Arthur Millers »En handelsreisendes död» og
Jean-Paul Sartres »Skitne hender». Så ofte
har vi opplevet det i de senere årene at det er
den amerikanske dramatikken som bringer
nye og inspirerende impulser til scenekunsten.
Vi merket det i Knut Hergels oppsetninger
av Maxwell Andersons »Key Largo» og
ONeills »Ismannen kommer», og senere enda
sterkere i Gerda Rings framföringer av
Te-nessee Williams’ »Glasmenasjeriet» og
»Spor-vogn til Begjær». Spillet måtte stemmes
mykt inn i fantasifullt vekslende scenebilder
som gav liv til det miljøet menneskene var
vokset ut av. Det har vært sagt at formen
er hentet fra filmens verden. Men det er
misvisende. I filmen skal spenning og
stem-ning skapes gjennom biidet. I den amerikanske
dramatikken er det först og fremst dikterens
ord som gir sjel og dramatisk innhold til
opp-trinnene. Men det visuellt opplevde
scenebiidet har en inciterende evne til å gi bittesmå,
stillferdige hverdagsord et stort og
almen-gvldig perspektiv.
Hos Arthur Miller virker scenebiidet særlig
aktivt med. Skildringen av storbyen utenfor
gir ikke bare stemningen, den er et vesentlig
ledd i et skarpt socialt angrep. Byen er ond,
skapt av griske mennesker. Og de fantasiene
menneskene glir bort i tolker ikke lengsler og
drömmer, men gir uttryckk for en pinefull
selvransaking, försök på å finne når og hvor
håplösheten begynte. På Nationaltheatret var
det sociale angrepet dempet litt ned, men
Knut Hergels fantasifulle oppsetning ga et
impulsivt, levende og gripende bilde av
at-mosfæren og menneskene i skuespillet.
Tankebilder og virkelighet gle harmonisk over i
hverandre. Vi fölte hele tiden trykket fra den
nedbrytende dagdrömmingen, fornemmet det
444
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
