Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Norsk teater gjennom den siste sesongen. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Aud Thagaard
Fot. Sturlason.
IVenche Foss og Carsten Winger i »Lucienne og slakterem.
nismer for å skape komikk og gi en morsom
parallelitet til nåtiden. Skarpe utfall mot den
griskheten og egoismen som öyensynlig har
besjelet menneskene til alle tider, satte
ut-merket spiss på komikken. Det gjorde derimot
ikke et innfall mot slutten der vi skulle ta
den usansynligste anakronismen alvorlig,
vikingetidens förste demokrat som doserte
länge ideologiske betraktninger. Framföringen,
som var grotesk munter gjennom de förste
aktene, sänk også betraktelig i den siste
akten. Et nytt skuespill av Töre Örjasæter
»Den länge brvllupsreisa» rommet månge
fengslende tanker om synd, soning og den
intelektuelles mangel på evne til å handle i
avgjörende öyeblikk. Men tankene var for
floket, komposisjonen for uklar til at
skue-spillet egnet seg til framföring på scenen.
Den störste skuffelsen berette teatret oss
med en framföring av »Kongsemnene».
Henrik Rytter hadde överfört Ibsens tekst til
nynorsk, igjen med den samme innlevingen i
ordbildene som tilfellet hadde vært i hans
omsetting av »Peer Gynt», Agnes Mowinckel
satte iscene, teatrets beste krefter virket med.
Alt lå til rette for en god framföring. Men det
ble det ikke. På merkelig måte falt opptrinnene
fra hverandre. Det hadde ikke lykkedes for
Agnes Mowinckel å få smeltet sammen de to
grunndragene i skuespillet. Den historiske
patos, som de sterke ytre hendingene krever,
og den intime psykologiske tonen som skal gi
den indre konflikten, Ibsens oppgjör med troen
og tvilen i seg selv. Tross gode enkeltheter ble
det noe spredt og usammenhengende over Lars
Tvindes framstilling av hertug Skule, tvileren,
som den misnöyde Ibsen fölte seg mest i pakt
med da han skrev skuespillet. Og den unge
Per Sunderland ga et blekt bilde av den
seiersikre kong Haakon, Ibsens dröm om
lykkebarnet med den usvikelige troen på
kallet i seg. Med en svak tolking av de to
skikkelsene må den indre spendingen i
dra-maet bli borte. En gledelig overraskelse var
Edvard Drablös’ fantasifulle spill som den
uhyggelige bisp Nicolas, Ibsens förste
inn-trengende analvse av samhörigheten mellom
fysisk impotens og defekt sinnelag.
Gjennom länge höstmåneder holdt »Jane»
seg på programmet på Det nye teater. Et
fikst og overfladisk skuespill som er bygget
over en novelle av Somerseth Maugham og
dramatisert av amerikaneren Behrmann.
Ny-delig var Lillebil Ibsen i tittelrollen, og en in-
446
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
