- Project Runeberg -  Peder Seier /
210

(1928) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

210

folk? — — Enten hørte de ikke, eller der kom
svar som ærgret hende, fordi de var saa dumme

— de kunde vel høre efter hvad hun spurte om!
Skulde de to mindste ut med forklaringen, stammet
de, fomlet med ordene, og slog saa straks over paa
engelsk, men da stod de ikke fast.

Peder hadde ikke gaat mange ukene før han
ikke vilde snakke andet end engelsk. Han hadde
begyndt paa skolen uten at kunne flere engelske
ord end de man paa den tiden hørte i norsk tale;
en dag kom han hjem og hadde lagt igjen paa
skolen det sprog han hadde brukt al sin dag.
Moren snakket til ham paa norsk, gutten svarte
hende paa engelsk; han hørtes ut til at være
overhændig glad, var høirøstet og styren; tilsidst
blev det saa morsomt at de andre storlo. Dette
merket han og blev straks karsligere. Da tidde
moren. Samme kvelden tok hun den norske abc’en
og satte sig til med ham; da var baade iveren og
glæden borte. Men hun slap ham ikke for det, og
det blev ikke den eneste gangen han maatte til.

Fra den tiden sat der en rar uro hos Beret.
Sommetider merket hun ikke stort til den; den
laa der bare og hadde liv, godgjorde sig til
anledningen kom. Pludselig rørte den paa sig og
aan-det otte utover sindet; da stemtes sansene til de
blev saare av mottagelighet.

Længe forstod hun ikke klart hvad dette var.
Hun vilde ikke tænke paa det heller. Men det som
var i anmarsj, kastet skygger, ubestemte, flygtende

— skygger som vedblev; de nærmet sig og drev
bort igjen, saa langt at hun mente de var borte.
Bedst det var, stod de svarte som en mur om hende,
og nu nærere end nogengang før.

Dette saa ut til at bli uundgaaelig enten hun nu
snudde sig hit eller dit. Endda hun skjønte det
bedre efterhvert som aarene gik, vilde hun ikke

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:57:37 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/pederseier/0214.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free