- Project Runeberg -  Fortællinger og skildringer /
126

(1932) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Jovisst maatte han spise! Ikveld betalte hun, hun var
forresten kommet hitind for at træffe ham og be ham
om hjælp.

Mr. Ingolf saa atter snøgt paa hende, flyttet stolen
nervøst; den store skikkelsen ved siden hadde noe dulgt
over sig han ikke rigtig likte. Var det noe som stod
paa hjemme?

Nei, ikke noe særs. Det var bare det, at hun ikke paa
noe sæt og vis kunde starte ny-rar’»; og nu imorgen hadde
hun tænkt at kjøre nedover til Minnesota, de hadde slegt
dernede, og State Fairen i St. Paul begyndte næste uke.
Hun var kommet efter ham, — faren likte ikke at koste

paa naar der var en i familien som––––––-, hun skulde

ta ham tilbake ikveld bare han vilde starte car’n!

Alt dette hørtes saa trolig at Mr. Ingolf saa paa
klokken og sa raskt:

“Da maa vi komme os avsted straks, for jeg har liten
tid.”

De skulde da ikke fare fra maten vel, mente hun
rolig, maanen kom op naar det led paa — da blev det saa
morsomt at kjøre, nu skulde han bare bestille!

Atter følte han det klart: der var en unaturlig ro over
denne vældige skikkelse, det var som den tok baade magt
og vilje fra ham.

Hun blev først servert, men gav sig saa gode stunder
at han blev færdig længe før hende; da hun kom til plen,
gav hun sig uendelig god tid, syntes han. Omsider var
den sidste kaffeskvætten ekspedert, hun betalte for begge,
Forden stod et par kvartaler borte.

“La mig faa kjøre,’’ sa han likegyldig og vilde stige ind.

Men saa var hun foran ham:

“Nei,” lo hun, “jeg maa kjøre, kan du vite; Forden
greier jeg bedre end du.’’

Det var næsten avdaget nu; der var mange autoer
efter veien; Molla kjørte fort og jevnt; der blev litet sagt
mellem dem.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 16:25:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/roefort/0128.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free