Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
tvervegg arrangeret til et
billede, som ikke bare er
garn-melmodig brunoljet, men
henger der helt kuldende
sort og så kompakt i
farve-fiaten, at årelange tidsrum
kunde ha mørknet det med
ustell. »Vraket« er billedets
navn. — Mellem sorte,
steile fjellvegger ligger et
strannet seilskib op mot
klipperevnene. Inne i tette
täker aner man
bakgrun-nens blå fjelltopp. Foran
vraket ligger en båt med tre
mennesker i. Deres skjorter,
en i zinnober, en i blått og
en i gult, er det’ eneste, som
bryter de tunge formenes
mørke. Der er fasthet og
rumfølelse i billedet og
stil-ferdig anslår de tre
farve-flekkene i forgrunnen den
uhyggesteniningsakkord,
som motivet er. Der er
meddelelse i billedet,
resigneret mandig opfatning av
naturens håpløse luner mot
en liten menneske-skjebne,
som finner sig utvei
mot naturveldets drepende
ti engsier. Man får en liten
frykt for at nu beretningen,
ja selv anekdoten skal komme som et gjenferd i
fotspo-rene på disse andre traditionene fra forrige århundredes
gry. Mindre reaktionær er dog Wilhelm Wangensten, som
uten å tape sin naturgledes friskhet i utsnitt av skog og
fjellknatter bevokset med små løvstrær, har detaljeret
grener og blader så han under
bruken av nesten
sidestillede brune, gule, ja helt
lyseblå farver i de tilrundede
bladene får frem en
gobbe-linaktig, dekorativ virkning
med et klart og rummelig
preg. På den andre siden
er det en reaktionær
tendens med tilknytning
tilba-ke i ottiårene, at så mange
av de unge har arbeidet
med portrettet uten
typisering eller dekorativ
utnyttel-se av motivet. Léon Aiirdai
har ødelagt sine gode
portretter med en utvandet
ko-loritt. Elsa Lystads røber en
intelligenspreget, kultiveret
kunstner, som bringer
tanken til svensk akademi,
mens Rut Krefting viser noe
personlig i sin festlige
linje, og Hjalmar Hålthe
karakteriserer med en bred
pensel. Mellem disse
por-trettene er det på sin plass
å nevne billedhuggeren
Enderlé, hvis »Fristelse«,
en kvinne omslynget av
slanger, var påvirket av
Danmarks geniale
billedhugger Kai Nielsen. De helt
gamle, fra 80 årenes
bryt-ningstid, hadde imidlertid
også et par representanter
imellem de unge. Der var
flere lyse skovbilleder fra
den gamle Marie Tannæs.
Vor fremragende kunstner
Eyolf Soot, hvem vi skylder
nationale skatter som
dob-beltportrettet Jonas Lie og
hustru, Farvel og flere,
hadde sendt nogen brustne
landskaper, hvor bare en
famlende, gammel hånd
strøk noget tyndt solgrønt,
grant fornemmet av et
menneske på gravens bredd.
Det var sorgfult at stå
foran denne hilsen fra en
døende.
Men vårutstillingen er
som nevnt de unges, og
bare deres prøvesten, hvorfor man går anderledes
innstil-let til denne enn til andre kollektive utstillinger. For hvad
kommer man for uten det å merke puls-slagets hete i ungt
menneskeliv, uten for å nyte ungt sinns kvaler. Og alene
oplévelsen av dette kan i tilfelder avgjøre ens dom om
forventningerne til
fremtiden, man blir i fristelse til å
ta torsoens psyke som et
vurderingsgrunnlag. Det er
kunstnere, som ikke er langt
forbi sitt 20. år det gjelder.
Man finner uttrykk for
Agnes Hjorths kraftige,
umiddelbare malernatur, hennes
anlegg er utpfeget
koloristiske, det frodige strøket
hennes forråder et typisk
norsk farveinstinkt.
Landskaper, en båthavn og et
portrett har hun bragt til
ut-stillingen. Arbeider, som
fengsler, fordi et ungt sinn
bryter med farvestyrken
le-tende efter sin balanse og
sin Stil. Man hadde henne i
det flyktige hennes »Nat på
Fjellet«, hvor unggutten lar
Erik Werenskiold: Badet. 1925
104
Bjarne Næs: Studie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
