Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
fjelluftens lette, halvvåkne hvile falle på. I månenatten har
han vandret i fjellet, hvor former opløses og hvor linjene
glir ut i halvmørket, mens renlaven vokser til lysende
felter, mossskrenter skinner frem som store puter av fløil, og
frodig gress i fjellrevner urolig løfter sig i måneglansen, i
et virvar løfter det sig alt for synet hans. Man kan føie
hjertet banke og feberen ta én, slik en natt på vidden,
når fjellet blir fremmed, blir bare farvete urosflekke om
én. Dypt nede etsteds blir
det blåsorte fjellvannet til
en avgrunn. Av fotlagets
raslen i tør mose, farer
he-ster skremt avsted, som lyn
opefter bratte høiden. Man
må finne sig selv, må hvile
ut efter vandringen, og da
samler inntrykkene sig som
Agnes Hjorth har
opsummeret dem i guttens
bak-grunn, der er samme
Stemning i hans ansikt som i
den sammendiktede
bak-grunnen. Denne
impulsiviteten i det koloristiske
an-legget finner man også i
det eneste arbeidet Bjarne
Næss har med på
utstillin-gen, der er noe trotsig
ube-visst i det uvorne strøket
hans. I »en studie« har han
ved å gripe gutten i en ne~
sten lammet urørlighet, fått
karakteriseret hans
kastende, blygselstunge måte å
bevege sig på. Han står
Re-vold meget nær enda. Den
yngste af de unge, Reidar
Aulie, står sin mester,
Re-vold, nærmest i efterlikning,
men ’der brenner meget i
ham, synes jeg, og gad vite
-om hans koloristiske talent,
når han finner sin egen vei,
da ikke vil bli båret av et glødende, digterisk sinns syner.
Det er tidlig å si det, og meget sagt, men man fristes
dertil.
Det var Erik Werenskiold ungdommen avløste, når de
nu midt i mai rykket inn i kunstforeningen. I en tid hadde
han optatt alle salene med den store retrospektive
utstil-lingen kommet hjem fra Sverige. Den karakterfaste
ungdommen, som i ottiårene førte an i kampen mot samme
forening, hvor grettent legmannskjønn med en rødsøt, tysk
snak holdt hans talentfulde kammerater utestengt, — ham
ser vi unge av idag enda op til i Werenskiold, og vi
glemmer, at han fyller sine 72 år. I et halvt århundrede har
norsk kunstliv hat en høvding i Werenskiold med hans
dype sinns Iikevekt, med hans uopslitelige friskhet i syn
og i dømmekraft. I Danmark, hvor kunstlivet i
århundreder har hat sin centralisation og den støtte et riksbegreb
er, vil man vanskelig kunne forstå for et uegennyttig slit,
Erik Werenskiold: Portræt af Kity L. Kielland
Tilh. Nationalgalleriet
for et fond av personlig kraft en mann som Werenskiold
har måttet ofre for at vårt kunstliv kunde få den praktiske
nødvendighet som et hovedstads-publikums forutsetninger
og oprettelsen av de forskellige kunst-institutioner er. Det
samme gjelder pionærer som Andreas Auberth og Jens
Thiis. I fem århundreder grodde v’åre store talenter inn
med sin avstengte dals eller bygds kultur, og ofte brente
geniale krefter inne. De som nådde ned til det danske
centrum og fikk støtte i dansk
innfølingsevne og forståelse
var mere habile teknikere,
glimrende virtuoser, eller
behendige tusindkunstnere,
enn det var hete sinn som
måtte finne sin utløsning i
kunsten. Proffessor
Schnitt-ler hadde i sine sisste år,
som den omhyggelige
gransker og nøkterne
viden-skapsmann han var, fått
samlet ubegripelig med
stoff som bevis, for de
vel-dige kreftene som stengtes
inne i dalene og hvis
brudd-stykke-kunst vidner om
våre avsides bygders sterke
kunstneriske kultur i de år
landet savnet centralisation.
Som et avgørende dødsstøt
til løgnen om våre døde
århundreder og som et
aktstykke i nordisk
kunsthistorie var vi unge meget spent
på en fremtidig
offentlig-gjørelse av disse Vår
professors resultater. Med
bankende hjerte og såre sinn
lyttet vi til hans
forelesnin-ger, en eng kreds som vi
var, her hvor kunsthistorien
er ny ved vårt
universitet. Så mistet vi ham, og
har ingen til ’å opta
arbeidet efter ham. Gud give vi hadde en Karl Madsen i vår
midte! Med sin utrettelige flid, sin intelligens, sin særprægte
kunstnerevne har Gerhard Munthe den sisste
menneskealder brukt sin skaperkraft til slike verker, som knytter
trådene til nutiden fra disse frodige, sterke
bygdekulturenes kunst, som har røtter helt ned til sagatiden.
Umulig å nevne Erik Werenskiold og hans retrospektive
utstilling uten å ta disse navnene med, uten å komme inn
på disse våre kulturelle vanskeligheter. Ensidig å omtale
norsk kunst av idag for utlendinger, uten å komme inn på
denne energiske, ofte hensynsløse kampen for fotfeste vlår
kultur er inne i. Så meget mere som det netop er den
nationale høvdingen, vi møter i Werenskiolds kunst, denne
harmoniske kjempen som i det han skapte altid først og
fremst var sig selv. Nationalitet og naturtroskab var
ut-gangspunktet for Werenskiold i hans kunst, allerede da han
i München var i sitt 19ende år. Han svek det aldrig. Men
105
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
