Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hvad mere er. Han hadde den fornyelsens evne og den
selvbevaringens konsentration som gjør, at hans kunst har
samme ungdomsfriskheten de sisste årene som den, der
bar ungdomsverkene. »Halvakten« fra hans 20ende år
røber samme jevnheten og den bundne varmen som »Badet«
fra hans 70ende år. De store blonde aktene var det
ve-sentlige fra hans senere år, og så hans symbolistiske
billeder, som »Mødrene og de døde Barn«, hvor mødrene
vandrer mot kanten av et fjellstup, mens barnevrimmelen
er sprett i de uldne skyene. Ikke blondheten slog os i
bondebegravelsen, men dets friskhet,
bondekarakteristikkens sannhet og følelsen av den harmoni, figurer og
landskap har inngiått. Og så portrettene, den objektive
grundige forskeren, som er så redd for å røbe sin følelse eller
la modellen bli gjenstann for sin digteriske vision.
Imidlertid er hans malerier så kjent i Danmark, at jeg ikke skal
g;å nøiere inn på dem. Bare føie til, at der var et område,
hvor Werenskiold ikke la beherskelsens bånd p;å sig, hvor
hans ømme, myke sinn uttrykte sig, hvor hans diktersinn
utfoldet sig. Det var i eventyrtegningerne som er den mest
ekte og sjælsfine poesi norsk kunst eier. Og de er like
kjent i Danmark, takket være den dyktige danske
Xylograf Hendriksen. Men nevne dem i »Samleren« kann jeg
allikevel ikke uten å få takke Karl Madsen, som i
Kunstskriftet allerede i 1888 skrev disse ord, at »Werenskiolds
tegninger var den norske kunsts største og smukkeste
min-desmerke.«
Kunstforeningens ånnen store retrospektive utstilling i
vår inneholdt malerinnen Kity L. Kiellands verker. Hun
var søster av forfatteren Aleksander Kielland og har som
han elsket den lille flatlandsflekken i Vest-Norge, som
heter Jæren. Kity Kielland hørte med til Werenskiolds
studiekammerater i München og Paris, og var siden med
i den kunstnerflokken, som sammen med ham slog sig ned
her i østlandsnaturen en tid..
Sitt liv langt var hun ellers uadskillig fra Harriet
Backer, hennes trofaste veninde. Den mandige, resignerte
melankolien var det tunge puls-slaget i Kity Kiellands
livsfølelse. Ikke det drømmesyke, melodiøse
søndags-tungsin-net, som gav modetonen til düsseldorfernes
stemningsinn-hold. Men et ureflektert tungsinn som en nesten kan be-
tegne som friskt, og som ikke er annet enn selve
likeveg-ten overfor livets kår, bare at den er stemt i en tung, bred
molltone. En slik kunstnersjæl finner man i hennes
ver-ker. Det er naturligt, at det tette blåviolette stemt sammen
med blågrønt under grålige skyer måtte bli de farvene hun
mest brukte. Det er selvfølgelig, hun ikke blev kolorist.
Farvene blev et ledd mellem de andre i gjenspeilingen av
hennes melankolske Iivsrytme; hun brukte også få farver,
og det var lyset, når dagen slukkes som besst kunde gi
farven den lystonen, som stemte med hennes følelse. De
lange faste linjene, den ensformige tegningen i ofte
gjentagne kompositioner blev virkemidler hennes likefremme
natur fant sig hjemme i. Nationalgalleriets 2 veldige
torvmyrs billeder av hende er således ikke Jæren, som man
har o.plevet det i grått og i sol. I disse sortgrå, tunge
ler-reter finner man Jærlandskapet ophøiet, avklaret, det er
det klassiske Jærlandskapet hun har gitt os, med disse
tunge skyenes drift over himmelen, som fikk Qeorg
Brandes til å tenke på kulisser for et Dante’s helvede.
I Werenskiolds portrett av Kity Kielland finner man
netop den kunstneren, som skapte disse to kjølige,
formsikre verkene, hvis innhold ikke er annet enn en sterk og
opriktig sjæls ensomme følelse her, hvor livet fører døden
med sig.
Som hun sitter der, fortenkt, med det nesten truende
fugleblikket i de rettskårne ansiktstrekkene, med cigaretten
i hånden, kledt i den rustrøde drakten, får hun os til å
minnes at netop Werenskiold eier hennes »Måneskinn«
over fjordbugten, så fast bygget, og med en nesten
vikinge-aktig mannhaftighet i opfatningen av naturen. Men
for-dyper man sig i hennes arbeider, finner man også det ømme
håndelaget, det skjelver i hennes blomster, hennes eneste
tilnærmelse mot idyllen. Og i »Iandskapstudie«, tilhørende
Harriet Backer, finnes det kvinnelig ømme, denne er det
tendreste hun har gitt os. Under solen ligger et stengjærde
skrått over en lysgrønn mark, det er gjennemlyst,
åndiggjort under solens magt, slik at det får en nesten
overjordisk virkning, ligger skjelvende, levende, blåviolet opefter.
Man glemmer aldrig dette stengjærdet, så uforvarende ømt
er det gjengitt, som skulde kunstnerinnen denne ene
gangen ha glemt å undertrykke det feminine i sitt følelsesliv.
Magnhild Ødvin.
Kity L. Kielland: Kvalbein
Kity L. Kielland: Lynghei paa Tune Jæderen
106
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
