- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Fjortende aargang. 1903 /
53

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - P. Lykke-Seest: Lotti

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

«Lotti, elsker du mig?»
«Ja.»
«Ja.»
«Tak for ikveld!»
«Seiv tak, Lotti!»
«Tak iligemaade!»
ansigt kom ham nær, hendes kind strøg sig tæt mod hans,
han følte hendes aandepust tæt ved, bøiede sig mod hende,
klemte hende til sig og kyssede hende. Og han blev hed.
Han kyssede hende atter og klemte hende fast til sig.
Saa kom nogen forbi, de hørte skridtene i singelen udenfor,
saa en svævende skygge, og de skvat fra hverandre
De sad atter paa den vesle fjorddam per, som førte dem
indover til byen. Maanen var oppe. Stor og tung hang den
deroppe i æteren, guid flød over sjøen i en lang søile og
lagde sig som et belte rundt holmer og skjær.
Lotti brød sig ikke om menneskene, som sad omkring;
hun lagde sit hoved op mod hans skulder og saa paa det
altsammen. Og han brød sig heller ikke om menneskene,
som sad og saa paa dem. Hvad ragede de ham? Han slog
armen omkring hende og trykkede hende til sig. Han syntes
hun skalv, og han hviskede: «Lotti, fryser du?»
Hun rystede paa hovedet. Men han troede hun frøs og
klemte armen tættere om hende.
De drev langsomt hjemover arm i arm. Udenfor Lottis
port blev de staaende en stund og se paa hverandre. Saa
rakte Lotti frem sin mund.
«Kys mig først! En gang til! Au, du bider, slemmen!»
Hun klapsede ham paa kindet og løb ind i porten.
Men han gik halve natten og drev og bare tænkte paa
Lotti.
Bille glemte ganske, hvor han var, saa levende steg bil
lederne frem af hans fantasi og fangede ham. Han blev
såar om hjertet ved at mindes de høstens deilige dage, hvor
livet syntes at ligge for ham i alle de lysende farver. Hvor
fattig var han ikke nu mod da ! Ja, Lotti var en solstraale.
Han huskede saa tydelig den sidste kveld, før Lotti reiste
fra ham til en tante i en liden bv.
«Sov godt!»
«Til døden?»
53

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:20:29 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1903/0061.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free