Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anathon Aall: Ibsen og Nietzsche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Altsaa et legetøi.
Skal jeg minde om ordene?
Ibsen og Nietzsche.
naturlig den: Der er ikke anden raad for det, som kvinde er,
hun maa søge sit sjælelige indhold, sit væsens mening, sin
lykke i manden, lade ham lede, raade, handle, herske. Jeg
citerer: «DasGliick des Mannes heisst: Ich will. Das Gliick
dess Weibes heisst: Er will.» Og lyde maa kvinden og finde
en dybde til sin overflade. Der hvor viljen er, der er ogsaa
retten, og magten maa ikke vrage det virksorame middel for
at gjøre viljens ret gjældende. Gjenstridighed eller opsætsig
hed maa mødes med autoritet. Symbolet paa denne man
dens autoritet er for Nietzsche . . . stokken. 1 Jenseits von
Gut und Böse fra 1885 udtaler Nietzsche: «Aus alten floren
tinischen Novellen . . . iiberdies aus dem Leben: buona
femmina e mala femmina vuol bastone.» Og i Also sprach
Zarathustra falder, antagelig i tilslutning til hint florentin
ske ord, følgende ytring, udtalt til Zarathustra som en liden
sandhed af en gammel kvinde: «Du gehst zu Frauen: Ver
giss die Peitsche nicht.»
Kvinden er hos Nietzsche ikke kommet udover det at
være tilhæng til manden, et lunefuldt stykke livstilhæng,
som snart giver ham lyst, snart skuffelse, ofte plage.
Zweierlei will der Mann: «Gefahr und Spiel. Desshalb will
er das Weib als das gefährlichste Spielzeug.»
(At Nietzsche paa dette sted i übestemte poetiske ord
priser kvinden, saaledes som hun kan være, eller bør være:
«Ein Spielzeug sei das Weib, rein und fein, dem Edelstein
gleich», forandrer dog intet ved tingen, som den væsentlig
er: Kvinden er og skal være et slags legetøi i mandens
hænder.)
Forfatteren af «Et dukkehjem» tænker i dette kapitel
som bekjendt anderledes.
No ra til Helmer: «Du har altid været saa sn il mod
mig. Men vort hjem har ikke været andet end en legestue.
Her har jeg været din dukkehustru, ligesom jeg hjemme var
papas dukkebarn.»
1 det hele taget, hvor er ikke kvinden i Ibsens øine et
andet væsen end det af Nietzsche præsenterede billede! Det
virker forfriskende at tage kontrasten for sig. Kontrasten
er sterk.
Det er rent paafaldende, hvorledes hos denne nordiske
159
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>