- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Attende aargang. 1907 /
497

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hans E. Kinck: Giosué Carducci. IV. Indflydelse og stilling

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Giosué Carducci.
læser op hans digte under øredøvende applaus; han kreeres
nok til æresborger av landets kommuner: Det er dog selve
skikkelsen Carducci, som virker og dyrkes. Det centrale
i ham var hans makeløse livs-appetit, og i et stort folk
tør man være sig denne bekendt, uden hykleri, übeskaaret.
Det var han. Han er derved det italienske folks billede
paa dets egen levedygtighed, han er dets livsmod i person
han denne herlige hader av alle bagtrapper, han med en aands
konstitution, som borneret formaadde at bære sit midtpunkt
uforilygtiget og uskadt tvers gennem al den vældige paavirkning
og efterligning. Og for udlændingen er det denne slags fir
skaaren vitalitet den være lidt larmende og udadvendt,
som Italieneres vis er som er ynden ved Carducci, det
hendvende !
Man saa for et åars tid siden eller vel det, hvad han
virkelig var for folket. Han hadde dengang hat slag, og var
syg og sængeliggende. Da ymtedes der at præster begyndte
at faa sin gang i hans hus; der sived ud rygter at ældre
fromme damer, bl. a. en bigot slægtning av Milano-kardinalen,
stadig holdt til hos den syge; og klerikale aviser vidste at
berette at Sata n a’ s digter allerede vakled i troen. Det gav
et rykk i den oplyste almenhed, som genlyd av et stort folks
samvittighed. Og man spurte i stor ængstelse: skulde præsten
snappe hans jordiske levninger? han bigot som i
C 1 itu m n u s-oden sang om præsteskabet at det gjorde verden
til en ørken, og «ørknen kaldte de guds rige»! Skulde alder
dommens sidste time med ét strøk udslette et helt livs ufor
sonlige kamp? Skulde landet ikke forskaanes for synet av
forraadnelsens styggedom? Og journalisterne randt ham
for dørene, for at opfange hvordan det stod til med troen.
Skønt det jo i og for sig kunde være ligegyldigt hvad en syg
70-aaring, som efter slaget ikke længer lever, men blot vege
terer, lægger sig til av nye anskuelser man hadde jo hans
livs værk —, saa maaler denne ængstelighed hans stilling
i folkets bevidsthed. Da kom ogsaa en dag hint trodsige
kommuniké, som blev trykt i aviserne med apoplektikerens
store, skælvende bogstavskrift, jeg har ikke teksten, men
jeg tror jeg husker den rigtig: «Jeg lever som jeg altid har
levet, uden vaabenstilstand hverken med præst eller gud.»
Og det søkked lettet i alt folket.
497

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:23:42 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1907/0505.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free