- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Toogtyvende aargang. 1911 /
124

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. A. Refsdal: Hans E. Kincks dramaer. Agilulf den vise - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

I. A. Refsdal.
Slik en munkekonge trodde Agilulf i den første vilde
stormende ulykkesfølelse at han var. Og der var jo nok
adskillig som passet. Den brutale hensynsfuldhet var fast
grodd i hans sind, og det hadde ikke været anderledes med
ham end med andre munkekonger «som sig stængte inde
med sin ild, i sin renheds celle». Først i hans modne mand
domsaar blusset ilden op i ham med en saadan magt at han
förnam skjæbnens vingeslag omkring sig. Men Ottar kom
ham i forkjøpet som beiler til den endnu ikke fuldvoksne
Teudelinga. Agilulf trolovet sig nok med Teudelingas søster
Edelrid. Men hans kyske kjærlighet til Teudelinga drev ham
paa tog til fremmede land, og skjønt Ottar straks forlot sin
brud, saa ventet Agilulf med at ile hjem, til baade Edelrid
og Ottar ikke var mer. Det var nok en munkekonges daad.
Men smerten borer vei for selverkjendelsen dypere ind
over i Agilulfs bryst. Han merker at han er ingen rigtig
munkekonge allikevel. Hvorfor dræpte han ikke Guido straks
paa fersk gjerning? En munkekonge vilde uten refleksion
ha stukket ransmanden ned. Han vilde ikke noget øieblik
ha taalt nogen uhevnet krænkelse av sin lidenskabelige rets
sans, kjernen i hans livsbegjær. Men Agilulf ? Han var
«sindig helt fra barn». Der steg andre hensyn op i hans
sind, saa han utsatte hevnen. Han er ingen rigtig munke
konge.
Og. da saa dronningen kommer ham imøte morgenen
efter hændelsen, i «tindrende lys stemning» som aldrig for,
saa føler han fremdeles ikke det rette munkesind i sin barm.
Han føler ingen lyst til, som fuglefaren, at kaste ut igjen
den som har været i fremmed haand. Hændelsen ligger nok
imellem og trækker som et ridt av skyer mellem ham og
dronningen. Men han elsker hende like høit og like ømt.
Hans livsbegjær har hændelsen ikke dæmpet. Tvertimot
dronningens tindrende lyse stemning kalder frem igjen hos
ham, ridderen av de «forsømte nu», netop det eneste øieblik
i hans liv som han ikke hadde forsømt at gripe, det øieblik
da han, rigtignok et liv försent, beilet til Ottars enke.
Ikke kan hån, som fuglefar, brutalt kaste ungen ut av
redet. Og ikke kan han brutalt nyde nogen tilsmudset
glæde. Agilulf maa bore dypere ned, før han tinder formelen
for sig seiv.
124

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:26:02 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1911/0132.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free