- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Toogtyvende aargang. 1911 /
129

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. A. Refsdal: Hans E. Kincks dramaer. Agilulf den vise - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

«Der rinder ungt hjerteblod i borgen!»
9 - Samtiden. 1911.
Hans E. Kincks dramaer.
«Naar saa seiv jeg kærlighed! Hvem sig for andres kærer,
nåar det, man saa i hver hytte, i hver borg,
var kun at blodets glød den slukned ud i svartest sorg?
Jeg hader selve blodets kok! dets tomme skum! dets blærer!
Hvorfor skal der være lykke, nåar hendes egen døde
uten at hun engang seiv visste det! Nei, andre skal ikke
naa den lykke hun seiv vansmægtet efter. Hun er ingen
nonne av hjertet. Og saa blir hun grusom. Just som hun
skjønner at Fosca vil bønhøre Beppo og skjænke ham lyk
kelige dage, saa river hun hende fra ham og slænger hende
som bytte til den liderlige bisp.
Guidos var knapt stivnet. Nu skulde nyt flomme ind
i det.
Men den grusomme tortur som dronningen vil øve mot
Foscas ungdom, aapnet først rigtig Agilulfs øine for hvad ung
dom er, og for hans egen brøde mot dronningens ungdom.
Paa dette fødes der ved livets slut et slags ungdomssind i
hans bryst. Vistnok har han aldrig seiv med ungdoms sind
og ungdoms sterke arm kunnet gripe livet og lykken. Men
nu, med sneen paa sin isse, gripes han pludselig av et bræn
dende begjær efter at se andre vinde ungdoms lykke. Det
blir hans attråa paa dødens terskel. Han blir næsten ung
dommelig seiv, mander sig endog op til daad. Først frelser
han Fosca fra bispens skjendsel og fører sammen de to
unge, Beppo og Fosca. Saa uttaler han dommen ovel
sig seiv:
«Hver murknet tand, som skjærer ungkød mindste risp,
dens eier dør! Saa er livets lov og dom . . .»
Han har endnu «et liv at gi paa elskovsvægtens skaal»,
han likesom Guido, til den elskov som ikke kan bli besid
delse. Han gaar med Guidos spyd ind i sit rum. Og et
øieblik efter ligger kongen død i sit blod.
Saa randt der endnu engang hjerteblod i borgen.
129

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:26:02 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1911/0137.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free