Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Einar Skavlan: Vinterens bøker. II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
272
Einar Skavlan.
hos disse friske mennesker i en fri fornemmelse av legemlig
og aandelig velvære. Ramberns angerløse utroskap mot alle
sine kvinder, skjønt han vedblir at like dem allesammen,
virker sund og ny i sin hensynsløse oprigtighet. Og
overgangen til hans altopslukende lidenskap for gaarddatteren
Innbranna kommer som en jevn og seig vekst. Der er fart
og friskhet i denne bok, og sproget er sikkert og malende.
En hel rad av jenter og mænd er overbevisende skildret.
Forrest blandt dem staar Rambern, sund og levende, skjønt
han med sin eiendommelige blanding av bonde, kunstner og
slusk vel snarest er et kjærlighetsbarn av digterens ønsker
og fantasi, likesom Mowatt var det i Hjalmar Christensens
«Fogedgaarden».
Jens Trøan tik før sin altfor tidlige død bare skrevet to
bøker: «Tater-Erik» ifjor og en fortsættelse av den, «Erika»,
iaar Emnet ligner litt det i «Dansen gjennem skuggeheimen»
— det er ogsaa her motsætningen mellem de fastboende og
de streifende, som er bokens hovedmotiv. Men hos Trøan
er det to ganske forskjellige racer, som er stillet mot
hverandre: tatere og bønder. Fint og stilfærdig og med stor
sanddruhet er det rolige livet paa gaarden skildret, med den
unge Erikas kjærlighetsidyl som en malerisk forgrund.
Eiendommeligere er den ganske jevne fortællingen om hendes
mor gaarddatteren Ragnhilds stadige kjærlighet til den
halvgamle Tater-Erik, som hun følger paa fantestien igjen.
Trøans stil er rolig, fast og varm; han skriver bare om det,
han kjender. Det er sørgelig, at hans sikre og fine
men-neskeforstaaelse ikke mere skal komme vor literatur tilgode.
Mens Oppdals bok nærmest er skrevet paa dialekt og
Trøan nøier sig med at gjengi replikker paa dialekt og resten
av boken paa riksmaal, er Oskar Braatens skuespil «Ungen»
skrevet paa ortodoks landsmaal. Det er litt underlig, siden
handlingen foregaar i Kristianias arbeiderstrøk. Ved den
oversættelse til kristianiadialekt, som forfatteren nu skal
foreta til stykkets opførelse paa Nationalteatret, vil boken
sikkert vinde i troværdighet. Den handler om fabrikpikernes
og de unge arbeidernes liv i slit og glemsom fest. Kjernen
i boken er den lære, som Braaten lar gamle Marja i
«Hønse-reiret» præke, at den eneste lykke for de fattige pikerne er at
føde en unge og ha den at holde av og stelle for. Al anden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
