- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Treogtyvende aargang. 1912 /
273

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Einar Skavlan: Vinterens bøker. II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Vinterelis bøker.

273

glæde varer bare kort. Skuespillet er enkelt og kraftig i sin
form; den unge pikens morsfølelse, som tvinger hende til at
fordre igjen sit barn, som hun hadde git fra sig, er rørende
i sin grove oprigtighet.

Ove Arthur Ansteinsson viser i «Broder Nikolai» atter
sit solide kjendskap til hedemarkingerne; men digteren i ham
er svakere end folkelivsskildreren. Der er likesom hele tiden
nogen mellem os og bokens mennesker: det er Ansteinsson
selv, som har sin glæde av al vise dem frem.

Dengang Johan Falkbergets første bøker kom ut, hadde
han noget nyt paa hjertet. Han skrev om rallare og
grube-arbeidere; baade de uvante forhold, han skildret, og det
eiendommelig dialektfarvede sprog gjorde indtryk, skjønt der
allerede den gang var noget litt konventionelt og søtladent i
menneskebetragtningen. Siden har Falkberget skrevet mange
bøker med sterke klingende titler, men indholdet har ikke
holdt følge. «Fimbulvinter» fortæller langsomt og omstændelig
om en gjældbunden og forkuet bondeguts følelsesliv. Det som
skal være finhet, blir vekt og uvirkelig. Hvor langt er der
ikke fra disse pyntede følelser til den friske, brutale
oprigtighet hos Uppdals slusker og bønder! Mon Falkberget ikke
ligger under for en sentimental fristelse til at skrive følsom
literatur istedenfor at skildre menneskene, som han virkelig
har kjendt dem?

I «Vildmarkens barn» har Andreas Haukland vendt sig
fra bylivet, som han ikke magtet at gjengi, og er vendt
tilbake til skuepladsen for sine tidligere bøker. Den
sanselige frodighet i skildringen, som var Hauklands styrke, er der
ikke meget av i den nye bok; den virker litt tør.
Forhaabentlig er den bare et gjennemgangsled.

Olaf Benneches roman «Rygnestadgutten» er tænkt som
en norsk bondelivsskildring fra reformationstiden. Selve
beretningen er spændende og minder om Ingemanns og andre
historiske romaner. For at gi bondeskildringen en frisk
tro-værdighet har Benneche farvet sin litt tørre riksmaalstil med
en rigdom av sterke ord og vendinger fra bøndernes eget
sprog. Hensigten er meget god; men nogen kunstnerisk
enhet er der ikke blit, hverken av de to sammenførte
sprogstrømmene, eller av de sterke emner og forfatterens spinkle
betragtning av dem. At et avgjort bymenneske gir sig til at

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:26:36 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1912/0281.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free