- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Treogtyvende aargang. 1912 /
481

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hjalmar Christensen: Brudstykke av en roman

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Brudstykke av en roman.

481

pike og maatte le, naar hun la sig om kvelden og husket
hvor dumme forelskede mænd hadde været.

Der skulde forresten altid være nogen mænd omkring
en, som var dumme og forelskede!

Det var saa oplivende.

Hendes gamle beundrer, digteren Morgenstjerne, hadde
ikke vist sig paa Furubakken, siden han kom med sin store
betroelse og blandet sammen sin egen kjærlighetserklæring
med beskyldninger mot Gerhard.

Saa simple mænd kunde være.

Simplere end de værste kvinder.

Hadde ikke digteren Morgenstjerne sagt de hæslige ting
om at Gerhard vist ikke var hende tro, kunde han gjerne
faat lov til at komme fremdeles.

Bare saadan for selskaps skyld.

Gerhard hadde forresten fortalt, at digteren Morgenstjerne
trivdes kun maatelig paa sin herregaard i Jarlsberg, og at
advokat Weyer og Gerhard hadde maattet punge ut med
sidste avdrag. Men digteren lovet sig meget av et drama om
en bedaarende og træsk sagakvinde, som han holdt paa at
utforme.

«Har du været træsk mod digteren?» spurte Gerhard,
«det lod til at han ikke hadde mod til at besøke os.»

Hun svarte nei. Hun gad ikke tale om de ting. Det
var for motbydelig. At Gerhard virkelig skulde ha været
hende utro, forekom hende altfor urimelig. Det maatte være
en løgn av Morgenstjerne. Saa optat Gerhard forresten var,
saa litet han hadde at gi hende — forelsket var han da ialfald!
Der var han den samme. Men det var det, som ikke var
nok. Forelskelse var bare en del av en mands kjærlighet.
Og hos Gerhard var den saa tryg, saa viss paa, at alt var
som det hadde været.

Ikke engang mot Arild hadde Gerhard nogen mistanke.
Gerhard eiet ikke mistro. Det var næsten oprørende, at
han ogsaa der hadde ret! Det skulde ikke være saa
selvsagt. Baade hun og Arild var da mennesker, som kunde
bestemme over sin egen person. I alt i verden, selv i det
sikreste, maatte der være en mulighet for at ikke alt var
sikkert. Ellers var man jo ikke til som eget væsen.

Mon hvordan Arild følte dette?

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:26:36 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1912/0489.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free