- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Syvogtyvende aargang. 1916 /
304

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elisa Ulvig: Svarte-Jo

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Elisa Ulvig.
paa sengestokken med hænderne i lommene. Lensmanden
sa goddag, og der blev svart goddag igjen. Jo blev sittende
paa sengestokken, og lensmanden blev staaende der han stod.
«Lensmanden er ute og gaar saa langt,» kom det saa
om en liten stund.
Ja, han hadde ofte hat saadan lyst at se sig om her til
fjelds, og idag var det søndag og deilig veir, men saa kom
dette kjedelige regnet lensmanden snakket svært fort
og stanset pludselig, Jo sat og saa ham ret ind i ansigtet.
Saa gjorde Jo en liten bevægelse, rettet sig likesom, lens
manden kunde ikke undgaa at lægge merke til den dovne
styrke som samtidig gav sig tilkjende, og saa sa Jo mens han
saa ut gjennem vinduet: «Hvor har du følgesvendene dine?»
Nu var det lensmandens tur at se like paa den anden: «Jeg
kommer ganske alene.» «Saa —.» «Jeg kjørte hit fra
kirken —.» «Ratt hit.» —Jo laante ham et sideblik, og
lensmanden skyndte sig at tilføie : «Ja du vet, jeg kjørte
saa langt det gik an —.» «Hvem viste dig veien hit?»
«Ingen. Det var knapt de vilde svare paa gaarden, da jeg
spurte mig for.» «Saa se til, du faar sitte, det er
lang vei,» det lød ikke overvættes hjertelig; men lensmanden
takket oprigtig, da han satte sig paa bænken under vinduet.
Han var skam at si ikke saa litet træt og endda mere suiten.
Og uvilkaarlig fæstet øinene sig ved træfatet borte i hylden,
der stak fiskestykker op av det, og flatbrød laa ved siden.
Jo iagttok ham hele tiden, dulgt, paa skogsmands vis.
Lensmanden var kanske tørst? Ja tak det var rigtig en
varm tur hit han reiste sig fra sengestokken og gik til
hylden, heldte noget i en træskaal, øste paa fra vandbutten
ved døren og bød lensmanden, som tok rikelig til sig, det
smakte surt og friskt. Da han med tak satte skaalen ned,
sa Jo noget om at det sagtens var kleint at by folk mysu
folande; men en hadde det ikke likere her i tjeldet. Lens
manden lænte sig mot væggen, tok ganske mot sedvane
uniformshuen av og tørket sig over panden. Jo saa ut gjen
nem vinduet. «Han blir vaat aat os kanske du fik gi dig
til saalænge.» Ja, mange tak, det vilde være svært godt om
lensmanden kunde faa vente, til det værste var over.
Jo stod stadig ved vinduet. Det led langt alt, sa han, og
længer vilde det bli før lensmanden kom frem til folk igjen,
304

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:28:48 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1916/0312.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free