- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Otteogtyvende aargang. 1917 /
83

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fredrik Stang: Friele

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Friele. 91

svares ved vid. Friele fik føie, at vid kan trække i begge
retninger. Frygtløs og sandhetstro var han, men de fristelser,
viddet skaper, levet han under hele sit liv, og de blev ham
stundom for sterke.

Men der er ogsaa noget andet, som er farlig. Den, som er
vittig, er det ikke bestandig, men han fristes til al forsøke
sig bestandig. Hans tale kan undertiden glitre av lykkelige
og pludselige fund, men ofte er den bare en langvarig,
anstrengt leten efter det, den ikke finder. Og tilhørerne, som
vet, at manden er vittig, ler av alt det, han sier. og stanser
ham ikke — han faar lov til at gjøre sine mislykkede forsøk
i fred. Men ut av dem danner sig let en jargon, som virker
forstemmende paa andre og kan bli aandsdødende.

Den vittige blir ikke let populær. Er hans vid fattig,
eller holder han det i tømme, saa det bare gaar ut over nogen
faa, kan han nok bli avholdt av de andre. Men er det
ind-holdsrikt som en kulesprøite, og lar han det upartisk spille
til alle kanter, skaper det frygt, og av frygten kan komme had.

Det var i Welhavens tid, Friele fik sin form. Det
bergenske gatevid var kommet til Kristiania i Welhavens
skikkelse. Undertiden var det bare bjeffende, men ofte ogsaa
bitende. Byen likte det ikke — vi østlændinger dvæler litt
længere paa ordene end bergenserne gjør, og tar dem gjerne
litt høitideligere. Saa haarde, som de hørtes, var vel ordene
som oftest ikke ment; det var en viddets lek, de tilstræbte,
mere end en evig domfældelse. Friele var paa mange maater
i slegt med Welhaven, og han la sit væsen op til hans.
Frieles vid var skarpt som Welhavens, det var oftest elegant
og det var baaret av meget lune; men den bakgrund,
Welhavens sarkasmer hadde i hans personlighet og i hans
digtning, den savnet Frieles. Det kom derved til at virke spidsere
end Welhavens, og særlig i Frieles yngre dage virket det ofte
arrogant. At det til slutning bragte ham — i mundtlig
samvær — ind i en jargon, kan ikke negtes. Paa os, som kjendte
ham, virket den ikke støtende, ikke engang trættende. Men
de, som ikke kjendte ham, og tok ordene for alvor, kunde
let føie sig forulempet.

Var Frieles vid spidst, saa var det imidlertid renslig.
Selv begjærte han overhodet ikke andet end at redigere sit

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:29:21 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1917/0091.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free