- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Otteogtyvende aargang. 1917 /
180

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Tre søstre - I

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

180

Sigrid Undset.

To gather fortitude from pain,

And hope and holiness from woe.

Thus let me serve Thee from my heart,

Wliate’er may he my written fate:

Whether thus early to depart,

Or yet a while to wait.

If thou shouldst bring me hack to life,
More humbled I should be;

More wise — more strenghtened for the strife —
More apt to lean 011 Thee.

Should death he standing at the gate,
Thus should I keep my now:

But, Lord! whatever be my fate,

Oh, let me serve Thee now!»

Da Charlotte døde i 1855, etterlot hun sig intet slikt credo.
«Villette» var hendes sidste ord i literaturen. Den utkom 1853.
Aaret efter egtet den feirede forfatterinde sin fars kappelan,
Mr. Arthur Bell Nicholls. Sandsynligvis har hun selv følt,
at med dette egteskap opgav hun sin literære fremtid. Og i
hendes breve i de faa maaneder hun var gift, taler en
lykkelig kvinde — meget lavmælt, ti hun er en uendelig
blufærdig kvinde og et menneske som er fortrolig med lidelsen,
som har hærdet sig til at møte smerten uten at vise hun
gyser — en som er uvant med lykken og aldrig har git sig
selv lov til at vente lykke. Nu skal hun ha et barn — hun
som et par aar før hadde skrevet til veninden Mrs. Gaskell:
— «og hvadfor barn er det som jeg ikke er en fremmed for —.»

Men hendes livskraft var brukt op. Tapper og
taalmo-dig bar hun de lange ukers lidelser, kvalme, besvimelser,
søvnløshet. Fra sin seng skriver hun til en veninde: «Jeg synes
ikke der i hele verden kan findes en kjærligere, bedre
husbond end min. Nu mangler jeg aldrig godt venskap i
sundhet og øm pleie i sygdom—.»

Saa støtte tærende feber til og vildelse. Et øieblik, da
liun vaagnet til bevissthet, saa hun sin mands forgræmmede
ansigt og hørte ham hviske til Gud at han maatte spare
hende. «Aa,» klager hun, «jeg skal ikke dø, skal jeg vel?
Han vil ikke skille os, vi har været saa lykkelige!»

Faa dage efter ringte kirkeklokkerne over den sidste av
presten Bronté’s barn.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:29:21 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1917/0188.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free