- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Otteogtyvende aargang. 1917 /
400

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigrid Undset: Tre søstre - VIII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

400

Sigrid Undset.

sine daglige arbeider overgir hun godvillig. Man maa se paa
og la hende gjøre det hun ikke orker og tør ikke si et ord
— en pinefuld nødvendighet for dem som synes hendes helse
og liv er like dyrebare som livet i ens egne aarer. Naar
hun er syk, synes jeg der findes ikke solskin i verden for
mig. Baandet mellem søstre er i sandhet nært og kjært, og
jeg synes en viss barskhet i hendes sterke og egenartede
karakter gjør bare, at jeg klynger mig endda mere til hende.»

Det gik fort nedad bakke med hende, og «sjælen var
ubarmhjertig mot kjødet». Langsomt og besværlig klær hun
sig selv paa hver dag, slæper sig op og ned trappen, hostende
og kraftløs — men ingen faar hjælpe hende. Hun negter
forbitret at se nogen «giftblander av en doktor». Ingen vet
om det har været hende en bitter skuffelse at hendes vilde
og underlige bok faldt død til jorden, mens Charlotte blev
berømt, og selv Annes kjedsommelige «Wildfell Hall» kom i
nyt oplag. Hun hører paa de ugunstige kritikker av sin
«avskyelig hedenske og ugudelige» roman der hun sitter i
lænestolen ved peisen med hunden ved sine føtter, og hun
smiler halvt muntert, halvt foragtelig.

«Dag efter dag, naar jeg saa hvor rank hun møtte
lidelsen, saa jeg paa hende med en fortvilelse av forundring og
kjærlighet. Jeg har aldrig set nogen som lignet hende —
men jeg har jo heller aldrig set nogen som lignet hende i
noget. Sterkere end en mand, enfoldigere end et barn —
var hendes natur enestaaende.»

«Jeg tror Emily er det som staar mit hjerte nærmest i
verden,» klager Charlotte.

— En høstdag gaar Charlotte op i aasen og leter i lune
kløfter og groper efter nogen lyngblomster som hun vil
bringe Emily til hilsen fra heien. Hun kom hjem med sine
blomster — og Emilys øine og sanser var saa sløvet av
sygdommen at hun kjendte dem ikke.

Torsdag 19de dec. 1848 stod Emily op som sedvanlig.
Ingen fik hjælpe med at klæ hende paa — men de to gamle
tjenestepiker saa at hendes øine var halvbrustne og
aande-draget var allerede rallende. Færdig paaklædt tok Emily sit
sytøi og forsøkte at arbeide. Anne og Charlotte forstod ikke
hvor nær enden var — de hadde endda en gnist av haab —

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:29:21 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1917/0408.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free