- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Toogtredivte aargang. 1921 /
180

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kristian Elster: Tryggve Andersen - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Kristian Elster.
bestandig behandles som virkelighet. Det er den høieste vir
kelighet. Spøkelser, dobbeltgjængere, speilbilleder og skygger
fører en dagligtilværelse, en likefrem virkelighet like godt
som noget menneske av kjøt og blod. Det er den samme
virkelighet ved dobbeltgjængere og syner hos Tryggve An
dersen kun det at han behandler det overnaturlige med
større finhet og forsigtighet. Han undgaar enhver plump
overdrivelse, han risikerer ikke at hans spøkelser blir paro
diske. Erik Holk ser sig seiv gjentagende gånger men
som et flygtende syn. Men skarp virkelighet er der over
dobbeltgjængeren i «Færdig». Styrmand Ahrens møter sig
seiv paa Londons gater uten med en gang at skjønne at
det er sin dobbeltgjænger han ser:
«Like foran ham stod en høi fyr i sid frak og stiv, sort
hat. Han blev slet ikke skvætten ved den kvasse tiltalen,
strammet sig bare et grann, halte hænderne op av lommene,
sprikte med fingrene og nikket fortrolig.
Styrmanden gapte fortumlet, hissigheten var blåast av
ham. < Hvad æ-æ »stammet han. «Goddag kjen
der Dere mig? —»
Den fremmedes øine blunket lyssky; det bleke, smale an
sigt rynket sig til et hastig, vagt smil, og tungespissen fugtet
de sprukne, blaalige læper. «Joda kjender Dere, jeg,»
mumlet han tilsisst utydelig og rettet rolig paa den øverste
knap i frakken sin, som satte folder over brystet.»
Og i «Den døde mand» skildres den syke sjæl, som
kjæmper i dødskampen, slik:
«Et gustent, forgræmmet ansigt, tidlig ældet og rynket,
med tynde, gjensunkne øienlaak og skak mund og blåa,
smale læper. Like indpaa mig, snaut en alen unda, stak hodet
ut av mørket, forbi vinduskarmen og ind i maanelyset
Hvem er det? spurte jeg. Det svarte ikke. De smale
læpene rykket, som vilde de si noget; den skakke munden for
trak sig endda skakkere og viste smaa, spisse tænder. En
sittrende grimase, det blev heie ansigtet. Da
aapnet den munden til skrik, de slunkne hudfoldene under
haken strammet sig, den vrængte øinene, saa det hvite i dem
skinnet. »
Det er syner av en sælsomt uhyggelig haandgripelighet.
Men tydeligst aabenbarer den tyske romantik sin paa-
180

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:31:51 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1921/0190.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free