Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Inge Debes: Erfaringer med tvungen voldgift i Norge. II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Specielt maa en ha sin opmerksomhet rettet mot dette,
fordi der stadig viser sig sterkere og sterkere tendenser i ret
ning av at danne saakaldte vertikale truster, d. v. s. sammen
slutninger som gaar likefra fremskaffelsen av raamaterialer
til detaljsalg av den færdige vare – kfr. f. eks. Stinnes kon
cern i Tyskland, det mest kjæmpemeæssige trustforetagende
verden har set. Naar arbeidsgiverne ordner sig paa saadan
maate, vil. det være klart at enhver lønsforhøielse hvorsom
helst i rækkefølgen kan motvirkes til arbeidsgiverens fordel
ved tilsvarende prisforhøielse paa ett av produktions- og av
sætningsprocessens trin, saa voldgiftsdommen blir illusorisk.
Men der er desuten et moment som i almindelighet ikke
blir agtet paa og der kan her lettere tales om direkte
virkninger som der netop ikke er paralelfænomener i de
øvrige nordiske lande.
Det vil være enhver iagttager paafaldende hvorledes den
norske arbeiderbevægelse for en stor del er blit kommunistisk
farvet netop under disse aar voldgiften har virket.
Læg saa dette ved siden av erfaringerne fra England
under krigen arbeiderne var praktist talt fratat streikeret,
flytteret, al adgang til fri kamp for bedring av sine kaar.
Følgen var en sterkt stigende social uro med styrkelse av den
radikale fløi syndikalismen fik vind i seilene, troen paa
de parlamentariske midler blev svækket.
Arbeiderne i Norge følte i opgangstiden ganske sikkert
voldgiften som en trusel, som et baand, selv om den ikke
traadte i virksomhet. Den var et baand paa deres aktions
frihet, og der var netop i disse aar den samme følelse i vekst
som i England, at den parlamentariske linje ikke førte frem.
Følelsen blev understøttet av virksomme agitatorer der
var jo noksaa stor tryghet for at selv den mest ophidsende
tale ikke førte med sig værre følger end en voldgift. Kn viss
tryghetsfølelse for at det ikke var nødvendig at virkeliggjøre
de revolutionære fraser.
I 1921 var det imidlertid bare nogen faa av kommuni
sterne som vilde at streiken skulde forvandles til den revolu
tionære aktion. Men under opgangstiden var der en stadig
stigende ophidselse i revolutionær retning og det maa
være tillatt at mene, at voldgiftstruselen hadde sin del i det.
156 Inge Debes.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>