- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Fireogtredivte aargang. 1923 /
444

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ivan Skobka: La petroleuse

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

skriver disse sine stemninger, naar ofte en egte kunstnerisk
skjønhet:
«Nu er det aften skriver hun i sit brev fra Zwikau
fængslet av 1904 - og et mildt vindpust, som kommer ind
gjennem vindusluken i min celle, bevæger let min grønne
lampeskjerm og blader stille i den opslaatte Schiller. Uten
for fængslet blir en hest langsomt ført hjem og dens hover
slaar rolig og rytmisk mot stenbroen i den natlige stilhet. Langt
borte fra fornemmer man utydelig de lunefulde toner fra en
mundharmonika, som en forbislentrende skomakergut «puster»
en vals paa. I mit hode summer et Vers, som jeg fornylig har
læst et eller andet sted:
«Eingebettet zwischen Wipfeln liegt dein kleiner stiller Garten,
Wo die Rosen und die Nelken lang schon auf dein Liebchen warten,
Eingebettet zwischen Wipleln liegt dein kleiner Garten» . ..
Jeg forstaar slet ikke meningen med disse ord, vet heller
ikke, om de overhodet har en mening, men de vugger mig
sammen med det vindpust, der stryker mig saa kjærtegnende
over haaret, i en sælsom stemning. Dette forræderiske lille
vindpust lokker mig igjen ut, langt bort i det fjerne jeg
vet ikke selv hvorhen. Livet leker evig gjemsel med mig.
Jeg har altid en følelse av, at det ikke er i mig, ikke der,
hvor jeg er, men et andet sted langt borte.»
Og hun mindes de samme stemninger, som kunde komme
over hende i hendes aller tidligste ungdom i forældrenes hjem.
«Den gang hjemme snek jeg mig i den tidligste morgenstund
til vinduet det var jo strengt forbudt at staa op før far
aapnet det stille og speidet ut i den store gaard. Der var
ganske visst ikke meget at se. Alt sov endnu, en kat strøk
paa bløte poter over gaarden, et par graaspurver kjævlet
frækt, og .den lange Antoni i den korte faarepels, som han
gik med sommer og vinter, stod ved vandposten med begge
hænder og haken støttet paa sit kosteskaft, dyp eftertænksom
het i det forsovede, uvaskede ansigt . . . Der laa en høitide
lig morgenstilhet over stenbroens trivialitet, oppe i vindus
ruterne glitret straalerne fra den unge sol, og høit oppe svøm
met de lette skyer med et lyserødt skjær, inden de fløt ut
i
den graa storstadshimmel. Dengang trodde jeg fuldt og fast,
at «livet», det «rigtige» liv var et sted langt borte, langt hen
444 Ivan Skobka.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:33:04 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1923/0452.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free