Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Chr. L. Lange: Folkeforbundets krise
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
enestaaende hyldest Hjalmar Branting var gjenstand for
i møtet den 28de september, det betydningsfulleste og mest
karakteristiske øieblikk i hele denne Forsamlings historie.
Forsamlingen hadde funnet sig i aa legge saken i Raadets
haand. Det hilste nu i den gamle svenske statsmann den
som modigst og klarest hadde ført Forbundets sak innenfor
Raadet, mot det attentat som fra Italiens side var rettet mot
selve Forbundets grunn-idé.
I prinsippet var Forbundets sak ført frem til seier.
Derfor takket Forsamlingen Hjalmar Branting.
Raadet hadde overlatt til ambassadørene aa avvikle
striden mellem Italien og Grekenland. Men det hadde selv
aa ta stilling til det prinsipielle spørsmaal om Forbundets
kompetanse overfor en saadan optreden som fltaliens mot
Grekenland. Der var ogsaa, fra flere staters side, reist
alvorlig innsigelse mot den «folkeretslige grunnsetning» som
ambassadør-konferansen hadde forkynt, at en stat var an
svarlig for de politiske forbrydelser som blev begaatt paa
dens omraade.
Der var i Raadet ført lange og haarde kamper om disse
spørsmaal, mest bak lukkede dører. Italien hadde hevdet
at en stat hadde rett til aa ta repressalier overfor en retts
krenkelse fra en annen stats side, deriblandt ogsaa rett til
midlertidig aa besette deler av dens land-omraade; det var
skjedd mangfoldige ganger i historien, og Forbundets Pakt
kunde ikke skape nogen endring heri, saa sant disse repres
salier ikke hadde karakter av «krigs-forholdsregler». Imot
denne synsmaate stod mer eller mindre skarpt alle de
øvrige medlemmer av Raadet. De hevdet at Pakten av 1919
hadde skapt ny rett for de stater som hadde tiltraadt den.
Art. 10, som ovenfor er anført, gjorde det til plikt for For
bundet aa ta sig av enhver art av «angrep utenfra». Det
kunde ikke ligge i den angripende stats haand aa betegne
sitt overgrep som «fredelig», eller «ikke krigersk», og den om
stendighet at den overfalne stat undlot aa sette sig til motverge,
saaledes at det ikke kom til aapen krig, kunde ikke hindre
at der dog forelaa en tvist «egnet til aa fremkalle et brudd».
Hvordan skulde denne uoverensstemmelse innenfor Raa
det kunne løses? Paktens art. 14 anviser en utvei, idet den
sier at den Faste Domstol i Haag kan avgi uttalelse om
Folkeforbundets krise. 511
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
