- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Femogtredivte aargang. 1924 /
322

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Burchardt: En katolsk digter: Francis Thompson

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

«All things betray thee, who betrayest Me». 1
Thou dravest love from thee, who dravest Me».2
Carl Burchardt.
Up vistaed hopes, I sped ;
and shot, precipitated
adown Titanic glooms of chasmed fears,
from those strong feet that followed, followed after,
but with unhurrying chase,
and unperturbéd pace,
deliberate speed, majestic instancy,
they beat and a Voice beat
more instant than the Feet
Han kjender Guds kjærlighet, men er ræd for at den
skal sluke ham helt og lukke ham ute fra livet. Han prøver
efter tur alle Herrens tjenere, men tinder at deres troskap
imot Gud, kræver deres troløshet imot ham, frygten for
staar ikke at flygte som kjærligheten forstaar at forfølge. Han
søker til barnet; men det snappes væk av englene, han søker
til naturen; men dens stemme er bevægelse, den taler gjen
nem taushet og ikke ved lyd. Tilsidst er han försvars
lös og han indser at alle ting unddrar sig ham, fordi han
unddrar sig Gud. Han overgir sig da fuldstændig, og Herren,
tar ham i sine arme:
«Ah, fondest, blindest, weakest.
I am He Whom thou seekest !
I denne guddommelige omfavnelse ender de fleste av
Thompsons digte. Atter og atter gjentar han sin skuffelse
over naturen : «vi er for ens til at du skulde kunne narre mig
med dit skjønne bedrageri». Naturen er et rovdyr som for
tærer og intet gir igjen, ingen melk fra hende har nogen
sinde svalet hans tørstende mund, den hverken forklarer eller
gir svar, den er bare som alt andet et uttryk for Guds væsen,
et ledd i en «multitudinous-single thing».
1 Jeg flygtet for Ham, nedgjennem nætterne, nedgjennem dagene, jeg
fiygtet for Ham nedgjennem aarenes buegange, jeg flygtet for Ham nedgjennem
mit eget sinds labyrintiske kroke, og i taarernes taake skjulte jeg mig for Ham,
og under uavladelig latter. Opad skimtende haab jog jeg, og stupte hovedkuls
ned i titanske avgrunde av kulsorte rædsler, væk fra disse sterke skridt som
fulgte, stadig fulgte efter; men jagende uten bastverk og med likevegtig fart,
koldblodig bastighet og majestætisk bydende, banket de, og en stemme ban
ket mer bydende end skridtene: «Alle ting forraader dig, fordi du forraader mig».
2 «Aa, vildledede, blinde og svake. Jeg er Han som du søker! Du drev
kjærligheten bort fra dig, som fordrev Mig».
322

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:33:41 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1924/0330.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free