- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Seksogtredivte aargang. 1925 /
293

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sigurd Mathiesen: Tore Ørjasæter

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

straalar av ljos og sol i sinne’
so det kann tøye og tine
det selvironisk:
og nåar han sku’ gjera si ærind sjøll
21 - Samtiden. 1925.
Tore Ørjasæter.
I vedaskog og i vedmodslid
so tærande still og stengd,
som sturne skuggar aari dei skrid,
so mange i modlaus lengd.
Men det skal endda ikke mer end en eneste livsalig vaar
morgen til at jage den onde sjælenat paa flugt.
Mild er ljosnande morgon; natti var lang og leidi solmyrk,
mild er ljosnande morgon!
Ja, han revser sig seiv for sit mugne hodehængeri, sin
hang til daadløs drøm og grublerier. I «Fyresumar» heter
Du gaar her so ybben og ordtregg
og ser ikkje det er sumar
med kvite blomar paa Stor-hegg,
yndeleg angande blomar.
Du gaar her og gjerer streitlegg
so kalvbeint og klar i kneom,
og ser ikkje lauvet i Geit-egg
knuppar paa alle treom.
Gudbrand Langleite, hans tredje digtsamling, er
vel kanske endnu hans hovedverk. 1 denne menneskelig
rike digt-cyklus har han tegnet bondeguttens liv fra den tid
ligste barndom til manddommens aar. Det er en underlig
broget billedbok, ofte overlæsset og med ’overflødige gjen
tagelser. Men til gjengjæld fuld av liv og menneskelighet.
Her er alvor og skjæmt. Stundom et djervt lune, der minder
om Vinje. Som i digtet om barneleken:
Dei rusla i lag ho Vetl’ Sigrid og han,
ho sku’ vera kjering med han var mann,
og ho sku’ koke og stelle,
med mann dreiv som hardast og kasta stein
(det kalla Gudbrand aa skjote rein).
Da mann kom att ut or fjelle,
so var’n ein utsopa selle.
Han Gudbrand var noko stolpen og støl,
det som var kaldt og kjøvt derinne.
Lat det faa leike og skine
293

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:34:16 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1925/0303.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free