Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Chr. L. Lange: Demokratiets krise - II. Kritikken innenfra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Chr. L. Lange.
ten de vil sitte til høire eller til venstre, bak regjeringen,
eller mot den. Det var kanskje skjebnesvangrere enn nogen
ante at den franske revolusjons forsamlinger fikk sitteplasser i
en halvkrets, et eksempel som, såvidt jeg vet, er fulgt over
alt på Europas fastland. Der blev ikke noget iøinefallende
skille, med eller mot dagens regjering. Det varte ikke lenge
før man fikk se mange samle sig nede i midten av salen, på
«sletten», eller i «sumpen», og denne fløt, snart til høire,
snart til venstre, etter tyngdens lover, ettersom makt-centret
flyttet sig.
Allerede den franske revolusjon kjente derfor «grupper»,
ikke alltid to store partier. Og dette forhold blev mer og
mer utpreget utover i det 19de århundre. Nu gjelder det
så godt som overalt, det var ennogså tilfellet i England
under krigen, at regjeringene bygger på koalisjoner av ilere
grupper som ikke sjelden kan stå skarpt mot hverandre i
en rekke spørsmål, og ofte slår sig sammen om gjennem
førelsen av bare én eller et par saker, for så å opløses.
Grunnlaget for regjeringsdannelsen blir ustøtt og regjeringenes
levetid kortvarig. Dette gir man så parlamentarismen skyl
den for, mens årsaken i virkeligheten ligger langt dypere.
Forholdstalls-valgmetoden, som de siste 20—30 år har
hatt en seiersgang gjennem landene, har i høi grad begunsti
get utviklingen avgruppe-dannelsene, og opløst de store partier.
Denne metode er utvilsomt rettferdig i sitt prinsipp, vel å
merke hvis den også hviler på en rettferdig fordeling
av representasjonen; det er i høieste grad en fordreielse av
«proporsjonalismen» at Oslo hos oss har bare 7 representan
ter, mens byen burde ha 15 i forhold til sitt folketall. Den
annen fordel som man priste ved proporsjonalismen, at den
skulde sikre valg av de «beste» er nokså illusorisk. Den gir
parti-maskinen en overveldende innflydelse; parti-troskap spil
ler oftere en større rolle enn fremrakende dyktighet, og det
er svært vanskelig for unge og friske elementer, som re
presenterer de nye tanker innenfor partiene, å arbeide sig
frem.
De «grupper» som er trådt i de to store partiers sted
er også mer og mer blitt rene interesserepresentasjonen
«klasse-partier». For å ta eksempler fra vår politikk: arbei
derpartiene vil være klasse-partier, i troskap mot den marx-
608
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
