Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Chr. L. Lange: Demokratiets krise - II. Kritikken innenfra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Demokratiets krise.
betydning. Franskmannen Lar na ude, tidligere dekan for
det juridiske fakultet i Paris, og italieneren Mo se a, som er
professor i Rom, stiller sig begge mere skeptisk enn sine tre
kolleger til selve det parlamentariske system, navnlig i dets
nyeste utviklingsformer; de representerer hvad man kunde
kalle den eldre generasjons syn. Navnlig er Larnaude’s
blikk lengselsfullt vendt mot den «gode» eller iallfall
bedre gamle tid ; hos Mosca merker man en viss tilknyt
ning til Fascismens kritikk av parlamentarismen.
Alle er enige om at tilstanden ikke er så god som den
kunde og burde være; det må hilses med glede at parla
mentarikerne vil foreta en «examen de conscience».
Nu vil det være meget overfladisk å dømme demokrati
og parlamentarisme efter ytre «resultater» f. eks. efter hvad
en nasjonalforsamling har kunnet prestere i en sesjon av
rask budgettbehandling og av mange lovarbeider, hvad Høire
hos oss elsker å gjøre. Folkestyret må efter sin natur ar
beide langsommere enn et absolutistisk styre, fordi det bygger
på diskusjon og overtalelse, ikke bare på kommando.
Demokratiet er dypest sett en folkeopdragende institusjon.
Det skal tjene til å gi den enkelte borger en videre horisont,
bringe ham til å se utover åkeren eller kjøpmannskapet.
Det var en riktig og vakker tanke romerne ga uttrykk for,
nåar de kalte staten «res publica», den offentlige sak; gre
kerne kalte den «to koinon», det felles; vi har en levning
av det, arvet fra middelalderen, nåar vi taler om «kommu
nen»; det betyr også «fellesskapet».
Nu må det innrømmes at det er en sværere opgave i
vår tids stater, med deres millioner av innbyggere og deres
hundretusener av kvadratkilometer, enn det var for oldtidens
bystater, å se det politiske samfund som noget «felles», no
get som vedkommer oss alle. Demokratiet har utvilsomt en
svær opgave som den er stillet vår tid. Men vi har på den
annen side kraftigere virkemidler til vår rådighet enn oldtid
og middelalder hadde: i folkeskole og presse, i samfærsels
og meddelelsesmidler av før uanet effektivitet.
Og demokratiet viste iallfall under krigen sin evne nettop
som utvelgelses- og opdragelses-metode. Det var en meget
lærerik motsetning mellem de ennu bare «konstitusjonelle»
611
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
