Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Charles Kent: Krigen mot Gud. Block-notes fra Mexico - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Krigen mot Gud.
Den elendige morder skjelver; denne skygge av en mann
skjelver under sitt herskerdiadem. Men denne skygge av en
mann er tilstrekkelig til å vanære et folk. Så lenge dette
folk ikke frir sig for skyggen, så lenge vanærer det den ver
den, det lever i, så lenge Leonidas Plaza er president i
Ecuador, ligger Ecuador utenfor civilisationens, ja utenfor
menneskelighetens grenser.
Ecuador plikter å bevise, at det er denne manns offer,
ikke hans medskyldige. Men ta ikke hans liv, ta bare hans
makt. Å drepe ham, det er å vanære døden. Og Plaza
kommer til å leve; de feige indianere i Quito har ikke mot
til å myrde en mann som står opreist, og Plaza er ikke
den mann som vil falle med ære. Han vil flykte
Han som har gjort sin krigsleir til Kleopatras galei, sitt
kapitol til Hadrians forværelse og sin trone til Narkisso’s
seng, denne «mann* som aldri har våget å se døden i
øinene, vil flykte i sanseløs redsel. Hyenen vil bli hvad den
var: en livredd hare! »
Er Vargas Vila typen på den liberalistiske ånd som
har fått slik makt over de latinske folk siden «oplysnings
tiden», så er Amado jNervo den typiske spanske mystiker,
med arv fra den fortid som oplysningsmennene bekjemper
den tid, da spansk ånd fikk sitt originaleste og dypeste
uttrykk: mystikernes skrifter, fra den hellige Teresa til Bro
der Luis fra Granada.
Nervo hørte ved fødsel og opdragelse til et miljø, hvor
religionen var levende tradisjon. Han studerte til prest og
stod ferdig til å ordineres, men så fant tvilen og an
fektelsene ham, og han valgte forfatterbanen isteden. Det
var i nitti-årene fin-de-siécle-åndens tid. Den franske
parnassianske og symbolistiske diktning, «modernismen» som
spansk-amerikanerne gjerne kaller den, fanget ham inn. Her
fant han det som passet ham: en kunstferdig lyrisk form
og et vagt stemningsinnhold, som ikke forpliktet til noget
avgjørende valg mellem religion og fritenkeri, mellem tanke
og følelse. En uklar panteisme, en estetisk samfølelse med
svunne tiders mystikere, med Orientens forløsningsreligioner.
Men fin-de-siécle-åndens skjønnhetsdyrkelse og verdens
flukt var ikke istand til å mette suiten i hans sinn. Verden
29
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
