Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan H. Langaard: Stormen på Parnasset 1900—1925
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Johan H. Langaard.
fylde før man skrider til å desifrere sujettet. Forbindelsen med
Kants karakteristikk av den estetiske oplevelse som «uinteres
sert» er følelig, om enn som det kan synes noget bokstavelig
opfattet. I Norge viste impresjonismen bort fra motivets
litterære, nasjonale og sosiale misjon med all ønskelig tyde
lighet. Det var det som trengtes for at man iro kunde ar
beide på den kunstneriske underbyggen. Sekundært holder
retningen frem sin transparente farve, og som lyn fra klar
himmel slår det ned i en hvilken lysende koloristisk kraft
har ligget skjult i norsk malerbegavelse. Berust av denne
lykkelige opdagelse, under farvens festlig vaiende banner stor
mer mellemgenerasjonen Parnasset.
I overensstemmelse med opfatningen av bagatellenes hoie
maleriske verdi holdt de franske impressionister sig praktisk
talt alltid innen visse beskjedne grenser, likegyldig fra hvilken
kant man ser på deres verk. Der hersker en beundrings
verdig formal orden mellem motiv, teknikk, dimensjon, an
legg o. s. v. Forført av den frigjorte farves uendelige mulig
heter synes tanken på försakelse de norske neo-impresjonisler
fremmed. De lånte i fleng i Frankrike og glemte å under
søke lånenes innbyrdes verdi. Farven er dem nok. Den er
alt for dem. Derved blev retningen hos oss som åndsfoster
betraktet noget av en bastard. Forholdet lar sig lettest av
lese av billedenes overflate. Flekket og fillet ser den ut for
€n nærgående betraktning. Den skjønne koloritt er skjemt
av brede terpentinstrømmer. Det står en med ett klart at det
er skissens torm, det lille intime staffelimaleris form, som
møter en i disse billeder, hvis farve lover noget større og
tyngre. Går man et skritt videre, så viser komposisjonen sig
oftest haltende og skakk, fordi den ikke svarer til de krav
det koloristiske anlegg fremkaller. Chr. Krohg skal ha sagt
om denne kunst at talentet renner ned over lerretene. Det
lar sig ikke nekte at talentet neppe nogen gang tar til orde
like friskt og oprindelig som i den; men formelt sett spenner
den buen for høit. Handverket gikk tapt ved dette spontane,
men fatale utslag av seierssikkerhet.
Seiv i Frankrike fant man at billedet var blitt trukket
ned, at det hadde mistet noget av sin holdning. Alene Cézanne
og Renoir hadde ført den klassiske komposisjonskunst frelst
gjennem impresjonismens skisseform. Trangen til større
52
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
