Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Krag: Intelligens og revolusjon - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
«Om to måneder?»
«Å, ikke om to akkurat . . Men om to-tre år.»
Erik Krag.
og Pompei forsvinne, og den rettferdige og urettferdige skal
omkomme tilhope. Dette blir ingen dommedag, ingen retter
gang, men en naturkatastrofe, en erupsjon. Denne lava,
disse barbarer, denne nye verden, disse nasareere som kom
mer for å gjøre ende på det morskne og kraftesløse og sope
marken ren for det friske og nye, de er nærmere enn I aner.»
Disse steder vilde kanskje under andre forhold ikke ha
gjort særlig inntrykk på henne, men nu slår de ned i henne
som lyn. Er ikke dette op igjen den første kristentid med
dens «ta og les»? At en intellektuell skulde kunne ha mange
av den slags oplevelser, er meget sannsynlig. Den nyere
litteratur vrimler av «profetier».
Kamerat Vera, Katjas søster, sitter i fengsel sammen med
andre dødsdømte kommunister.
«Hvad mener De, kamerat, kommer socialismen (= kom
munismen) snart?» spør en av de dømte.
Ja, så står det, slik er sprogbruken, socialismen er blitt
et religiøst begrep: Kommer den snart. (Pridet socializm.)
Og hun føler hvad hun bør svare. «Nu kommer den
snart. 1 Tyskland er revolusjonen brutt ut, i Ungarn er
allerede rådsmakten oprettet, overalt reiser arbeiderklas
sen sig.»
«Ja ja, det kan jo alltis la sig høre. Så lenge kan en
vente.»
På samme måte var det apostler og evangelister følte
hvad de skulde svare sine troende —: Om nogen år kom
mer han! Se, han kommer snart!
Og hvem kan i skildringen av Veras og de andre kom
munisters henrettelse undgå å føle likesom et pust fra de
kristne martyrers tid: «En skare mennesker var iferd med
ä grave sin egen grav, en dyp langstrakt grøft. Mennene
hakket den faste grunn op med spett, kvinner og oldinger
skuffet jorden unda med sine spader. Disse menneskers
ansikter var askegrå, og morgenens kjølighet og deres sinns
bevegelse bragte dem til å hutre. Omkring dem stod et
geledd kosakker med geværhanene spent.
Havskodden var i ferd med å lette under solopgangen.
En hviteofficer satt på en sten, risset med sabelskjeden figurer
86
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
