Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Alf Rolfsen: Om malerkunst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Rolfsen.
denne gruppe malere kalt. Denne dyrkelse av lyset var i
sig seiv skjønn som idé og den la nytt land under
malerkunsten.
Publikums første voldsomme indignasjon over disse
eksentrikere avløstes meget snart av det som var verre: den
komplette likegyldighet. Først efter lang tids forløp, da det
viste sig at impresjonistenes billeder var verdipapirer med
en umiskjennelig, konstant stigende tendens, våknet interes
sen igjen for dem, og man fant nu at de var av en eien
dommelig, fengslende skjønnhet.
I utkanten av denne gruppe stod Cézanne, den monu
mentale figur i århundredets malerkunst. Ja, han er selve
inkarnasjonen av periodens kunst, dens evige søken, dens
intellektuelle behov for analyse, dens forkjetrede ensomhet.
Alle veier i det 19de århundres franske kunst fører til
ham og fra ham.
Hans tidligste billeder er malt med en lidenskapelig
patos, som er nær i slekt med venetianerne. Vi betrakter
dem nu som fullgode representanter for en stor malerkunst.
Men ham seiv tilfredsstillet de ikke. Han følte det som arbeidet
han i blinde. Han følte med pine at selve innsikten i kunstens
vesen var gått tapt, og at han måtte erobre den tilbake.
Han optok impresjonistenes idé om farvenes spaltning,
men anvendte den på et studium av formen. Han forstod
at det gjaldt å plasere legemene i billedrummet på en presis
måte, slik at der opstod harmoni mellem billedets dyp og
dets flate. Og han så at der var en uløselig forbindelse mel
lem farve og form, at enhver avskygning i farven føder en form.
For å trenge inn i dette spørsmål malte han en uende
lig rekke stilleben. Og han brukte meget epler i disse, fordi et
eple er en enkel og stor, farvemettet form. Senere, da Cézanne
var blitt berømt, avfødte dette en voldsom epleepidemi rundt
i landene. Hvert annet menneske malte epler i kurvevis,
uten å ane hvorfor.
Cézanne mente å føre maleriet inn på en vei som førte
til perfeksjon. «Jeg seiv,» sa han, «er en primitiv på den
vei jeg har opdaget.» Han håpet å nå frem til formuler
ingen av en omfattende, beviskraftig teori for billedets opbyg
ning, og han arbeidet ustanselig. Kort før han døde skrev
han til sin unge venn Bernard: «Jeg skylder Dem sann-
104
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
