Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Alf Rolfsen: Om malerkunst
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Rolfsen.
Som reaksjon mot denne bevegelse kom endelig kubis
men, som pretenderte å være sluttstenen på hele denne søken
efter å definere malerkunstens vesen.
Kubismen er naturalismens diametrale motsetning. Den
hevder at komposisjonen, tingenes samspill, er alt, tingene
seiv er intet; derfor kan den rene kunst kun nåes ved å de
formere og opløse tingene inntil uigjenkjennelighet, eller ved
å operere med helt nye former som ikke minner om noget
utenforstående. Ved å etablere en harmoni mellem slike
elementer, så rik og differentiert som mulig, skapes et bil
lede der ikke på nogen måte appellerer til beskuerens er
indring, men utelukkende til hans harmoniske sans. På lig
nende måte som f. eks. en strykekvartett, der hverken fore
stiller fuglesang eller automobilsammentøt, men som griper
tilhøreren kun ved sin egen iboende kraft.
Når vi betrakter malerkunsiens historie i det 19de år
hundre forstår vi at denne kunst ikke kunde opna noget
sterkt grep på massene. Dens kamp var en evig søken, en
vifteformig spreden av kreftene for å utforske og eksploatere
maleriets land fra grense til grense. Men analyse og abstrak
sjon er begreper som er massen fiendtlige.
På den annen side skaptes der innen hver enkelt av
disse bestrebelser verker av sådan innlysende klarhet og
kraft, at de iallfall burde ha avtvunget samfundet en kjølig
respekt, lik den som uvidenheten føler overfor videnskapen.
Men seiv en slik respekt efterlyses forgjeves. Tvertimot ut
dypes svelget stadig mellem samfundet og kunsten. Kunsten
blir mer og mer paria, samfundet åndelig fattigere.
Platon var inne på den tanke at staten ved lov skulde
fastsette en kanon som kunstnerne kunde arbeide efter for at
folket ikke skulde være i tvil om hvad der var det skjønne.
Han hadde vært i Egypten og var grepet av det konstante
ved den egyptiske kunst, og det var ham en kilde til be
kymring at hans samtid med like stor redebonhet dyrket
Polykleitos og Praxiteles, til tross for at spranget mellem
disse to kunstneres bestrebelser var meget større enn f. eks.
mellem Cézannes og Seurats. Dersom Platon og de to bil
ledhuggere var blitt overflyttet til det 19de århundre, vilde
106
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
