Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Håkon Meyer: Fascismen i Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Håkon Meyer.
gjennem sine faste prinsipper. Den må erobre masser som
reagerer efter et nederlag. Og dette grunnlag manglet full
stendig i Norge.
Og det manglet politisk i samme grad som det manglet
økonomisk. Også politisk skulde den jo samle reaksjonen
mot en venstrebevegelse som hadde spillet fallitt, og selvsagt
blev det «bolsjevismen» som var det spøkelse den fascistiske
bevegelse opererte med. Men det skremte ingen. Strömnin
gen var ikkelrevolusjonær, gikk ikke mot bolsjevisme. Uan
sett de revolusjonære prinsipper i Det norske Arbeiderpartis
revolusjonære program, som forøvrig i de senere år har kvit
tet sig med meget av de bolsjevikiske dogmer, fører partiet,
i stigende grad bundet av sin politisk voksende styrke og av
den økonomiske krises svekkelse av fagorganisasjonens slag
kraft, en defensiv reformpolitikk som ikke kan skremme
nogen der ser sine interesser forsvart av dette parti. Den
fascistiske bevegelse skremte med det samfundsomstyrtende
parti. Men dette parti har ennu ikke søkt å omstyrte
dette samfund. Og her, hvor situasjonen har tvunget alle de
faglige, fysiske og politiske organisasjoner til inaktivitet når
det gjaldt deres fascistiske tilbøieligheter, her måtte også denne
agitasjon komme til å henge i luften.
Er nu dette en dødsdom [over Det norske Arbeiderparti
som revolusjonært parti? Slett ikke. Et revolusjonært gjen
nembrudd er ganske overordentlig øieblikksbestemt, ingenting
viser det tydeligere enn historien om de siste ti års sociale
kamp i Europa. Det er betinget av et samspill av en lang,
lang rekke omstendigheter. Disse betingelser var tilstede i
Russland i 1917, i Tyskland i 1918, i Italia i 1920. At de i
øieblikket ikke er tilstede i Norge er en av forutsetningene
for den arbeidersamling som har funnet sted. Hvor meget
den menige velger vet eller ikke vet om disse ting, så for
nemmer han det av den politikk, som den økonomiske krise
tvinger arbeiderpartiet til å føre, parlamentarisk som kom
munalt. Og hele den agitasjon, som skremmende munnet ut
i at en socialistisk mindretallsregjering med et prinsipielt re
volusjonært program kan gjennemføre en revolusjon den
møter ingen resonnans hos dem den henvender sig til. Ar
beiderpartiets reserverte stilling overfor spørsmålet om over
tagelsen av regjeringsmakten berodde ikke på mistillit til de
116
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
