Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Francis Bull: Henrik Ibsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Francis Bull.
Henrik Ibsen
Henrik Ibsen har skrevet nogen av de mektigste skuespill
og formet nogen av de skjønneste og mest levende menneske
skikkelser som verdenslitteraturen eier; lek og alvor, vidd og
patos, vemod og satire, historiens høihet og nutidens grå hver
dag, fantasiens drømmeland og mystikkens riker, i hans
diktning finnes det altsammen. Den verden han har skapt,
er befolket av mennesker som tilhører de forskjelligste aldre,
stender og vilkår; iblandt dukker en rørende barneskikkelse
frem, som Hedvig og lille Eyolf, og i den myldrende mengde
av kvinnefigurer er der så vidt forskjellige individualiteter
som fru Inger og mor Aase, Agnes og Hilde, Nora og Hedda
Gabler, og mange, mange fler. Den ensomme og tause Henrik
Ibsens presise og uttømmende viten om alle disse mennesker
kan synes gåtefull. Og dog er det vel til syvende og sist ikke
det som er det aller merkeligste ved ham. Han visste uhyre meget
om andre, men mest om sitt eget jeg, og den «dommedag over
sig seiv» som han holder i sin diktning, den når så dypt
ned i det allmenmenneskelige at den blir som en domme
dag over hver enkelt av oss. Det er ikke først og fremst en
objektiv kunstnydelse han skjenker sitt publikum; man føler
det under oplevelsen av et Ibsensk drama til stadighet som
om mesterens øie stirrer direkte på en, og man synes å høre
ordene: de te fabula narratur. For hver gang man vender
tilbake til ham, og for hvert års erfaring man oplagrer, blir
den personlige tilknylning til hans diktning rikere og dypere.
Sin tale til studentene endte Henrik Ibsen med å bekjenne
at han personlig hadde gjennemlevet Julians angst (i «Kejser
og galilæer») for at han seiv bare skulde ha opnådd å
«erindres med agtelsesfuld anerkendelse hos klare og kolde
hoveder, medens hans modstandersadrigpåkærlighedi varme,
levende menneskehjerter». Den storslagne hyldest som hele den
civiliserte verden idag, på Henrik Ibsens hundreårsdag, viser hans
minne, er tegnet på at denne angst kunde han ha spart sig. Hans
diktning har festet bo i mange varme, levende menneske
hjerter, og vi nordmenn minnes ham, ikke med «agtelsesfuld
anerkendelse», men med kærlighet og med uendelig taknem
lighet for de kunstens og andens verdier som han har skjenket
hver enkelt av oss, og som mer enn nogen annen manns
gjerning har kastet glans over vårt land og vårt folk.
175
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
