Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Paus Grunt: En middelalderfortelling av Gustave Flaubert - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En middelaldcrfortelling av Gustave FJaubert.
mitive menneskes følelse overfor natur og dyreliv i de uhygge
lige, grotesk-maleriske billeder av alle dyrene og fuglene som
omringer og forfølger den grusomme jeger med bebreidelse,
harme og spott. Vi møter i disse episoder fra helgenens liv
slik som Flaubert har utnyttet dem den dunkle følelse
av en tingene iboende rettferdighet; naturen, det umelende
øver gjengjeldelse overfor den som forsynder sig.
Flaubert ender legenden med disse ord: «Dette er le
genden om Saint Julien I’Hospitalier omtrent slik som man
finner den på et glassmaleri ien kirke i mitt hjemland». Om
han ikke hadde nevnt dette, vilde den teknikk han har an
vendt når han maler med ord allikevel bragt tanken hen
på middelalderens billedfremstilling fresken, mosaiken,
billedvevningen, emaljen og glassmaleriet kanskje mest de
to siste. Man får, gjennem novellen, en ustanselig rekke
synsinntrykk. Hver setning, hvert ord maler, og midlene der
virkes med er de samme som skaperne av gotikkens emalje
miniaturer og glassmalerier anvendte. Linjene er skarpe,
stive og strenge; bevegelsen, rytmen festnes i alvorsfull ro.
I billedet trekkes hyppig frem enkelte detaljer som frem
heves til det overdrevne og dominerer helhetsvirkningen. Far
vene settes skarpe og rene mot hverandre og hver farve er
tett, dyp og skinnende. Ingen halvtoner tar bort konturenes
nakne klarhet. Men tross det at alt males i blanke, skarp
rissede flater, er billedene mettet med mystikk og under.
Som eksempel til belysning av hvad jeg mener vil jeg ta
skildringen av Juliens natt i skogen, blandt dyrene som om
ringer ham. Forfatteren fremtryller synsinntrykk og stemning
ved å trekke op nogen enkelte streker, sette på nogen få
tarver. Han nevner dyreøinene som lyser frem gjennem lov
verket, Juliens piler som sitter fast i trærnes blad lik hvite
sommerfugler, opregner nogen av dyrene og tillegger hver
art et par karakteristiske kjennetegn. Disse trekk ser vi; ved
hjelp av dem føler vi det myldre frem av skogtykningen. Det
isner ned gjennem ryggen på oss av uhygge, vi er ikke i tvil
om at vi oplever sammen med Julien. Slik suggererende
virkning kan en stiliserende skildring få.
Når Flaubert i sine beskrivelser opnar denne förening
av skulptureli fasthet i linjene, koloristisk glød og stemnings
fylde, skyldes det hans virtuose herredømme over sprogets
227
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
