Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Krag: Leo Tolstoj
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Leo Tolstoj.
vil ha det til. Næsten alle russiske religiøse personligheter
har vært kolde mennesker, påstår Gorkij. Likeså Tolstoj.
Han visste alt om menneskene, men han levde på en uhyre
avstand av dem, og de var ham dypt likegyldige. Men noget
måtte han jo slenge til dem av sin overflod for å holde sig
dem fra livet, og han fant seiv en viss tilfredsstillelse i å få dem
til å ete planteføde, å kaste sin elsk på muzhiken og å tro
på Leo Tolstojs ufeilbarhet uti religiøse spørsmål. Skjønt han
visste at det var langtfra alle hans forkynnelse virket helt over
bevisende på. Derfor var det han ønsket å bli en martyr og
besegle sin lære med blod. Det var ikke for sakens skyld
han vilde lide, men det var i despotisk trang til å herske
med jernscepter over samvittighetene. Skjønt han vel visste
at det heri lå en uhyre selvmotsigelse. Menneskene angikk
ham ikke lenger men for å kunne bli til en autoritet for
disse samme mennesker var han rede til å utstå alle mulige
pinsler og å bøte med livet! Det er ikke uten grunn at det
i Optegnelsene finnes anført en uttalelse av Tolstoj, hvor
denne minner om at alle såkalte store menn er høist para
doksalt beskafne. Han nevner som et eksempel Fredrik den
store som pleide å si: I kan resonnere som I vil, bare I ad
lyder. Men som på dødsleiet uttalte: Jeg er trett av å herske
over treller. Det förekommer mig som om Tolstoj gjen
nem dette eksempel har fortalt en parabel om sig seiv. Han
stundet efter å vinne martyriets krone for å befeste sin makt
over menneskene til evig tid. Men samtidig var han trett av
menneskene og av å skulle blande sig i deres anliggender.
Han gikk den store ensomhet imøte, og hans blikk var rettet
mot det «ene vesentlige», mot døden.
Til slutning vil jeg gjøre leseren bekjent med det stem
ningsrike og mektige portrett av giganten, som Gorkij har
skjenket oss i tilgift til de fakta han har hatt å berette. «Jeg så
ham engang således som kan hende intet annet menneske
har sett ham,» fortelter Gorkij fra Krim hvor både han og
Tolstoj dengang opholdt sig. «Jeg var gått for å opsøke ham,
og jeg kom ( gående langs havets kyst, da jeg nede mellem
strandens svære steinblokker fikk øie på hans hile kantede
figur i krøllet grå strie og bulet hatt. Han satt med haken
støttet i hendene, mellem fingrene flagret hans grå skjegghår,
og han stirret ut over havet, ut mot det fjerne, og de grønn-
453
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
