Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Krag: Leo Tolstoj
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Erik Krag.
lige bølger kom skvulpende inn imot ham, smøg sig lydig
nede omkring hans føtter og syntes å fortelie ett og annet om
sig seiv til den gamle trollmann. Dagens farvespill var veks
lende, bort over stenene gled skyenes skygger avsted, og den
gamle skiftet farve sammen med stenene mørknet og lysnet
som de. De kjempemessige stenene var fulle av sprekker og
overdengt med duftende tang og tare, som gårsdagens sterke
tidevann hadde skyllet op. Og også han syntes mig lik en
eldgammel sten, som var blitt levende, og som kjente alle
tings begynnelse og endemål og grunnet på hvadslags ende
alle Jordens stener og vekster vilde få, og når den skulde
komme. Og havet blev som en del av hans sjel, og alt om
kring syntes å være av ham og fra ham. Den übevegelige
gubbes dype eftertenksomhet syntes å fortelle at han øvet
trolldomskunster, fra ham utgikk det magiske krefter som
trengte ned i mørket under ham og nådde op i det blå tom
rum over jorden. Og det var disse krefter det var hans
koncentrerte vilje som hitkalte bølgene og drev dem til
bake, som bød over skyenes gang på himlen og de skiftende
skygger, disse skygger som skapte uroen blandt stenene og
vekket dem av søvne. Og plutselig følte jeg i et øieblikks van
vidd at muligens! skulde det ikke mere til enn at han
reiste sig og løftet sin arm, så vilde havet stivne og bli som
glass, stenene vilde røre på sig og rope høit, og alle ting
få liv og med hver sin stemme snakke om sig seiv og om
ham. Det lar sig ikke uttrykke med ord hvad det var jeg
dengang følte, snarere enn tenkte; jeg kjente mig opløftet
og samtidig uhyggelig til mote, og til slutt forenet det hele sig
til én lykksalig tanke: Sålenge denne mann lever her på jor
den, kan du aldri bli helt ensom og forlatt!»
Og den unge dikter fjernet sig stille snek sig bort, for
ikke å forstyrre . . .
Det fortelies om Leonid Andrejev at han skalv på han
den da han første gang stod overfor Tolstoj. Det er noget
av det samme vi treffer igjen i Gorkijs beretning. Slik kunde
det bare skrives i Russland, som ennu er herosdyrkelsens
land, hvor Lenins navn virker med suggestiv makt til tross
for at kollektivet er proklamert, og hvor en hvilkensomhelst
skribent eller kunstner omfattes med en ganske annen respekt
og ærbødighet enn tilfellet er i Vesteuropa. Og nu Tolstoj !
454
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
