Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Eugenia Kielland: Johan Bojer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland.
Allerede ungdoms- og læreårene virker mindre ekte. Vi må
ta forfatterens ord for guttens veldige vitelyst, hans religiøse
hunger og det høispente krav i ham efter å «kunne rekke
fingeren i været og få stjernene til å synge». For oss tar han
sig ut som en nokså almindelig velbegavet gutt med sterkt
utviklet honnett ambisjon. Den halvt symbolske scene der
søsteren Lovise står op på hospitalet og spiller en deilig salme
tone på fiolin, förekommer ganske usannsynlig og laget. Ko
stelig er derimot det lille trekk at Per lar sin søster sove på
gulvet og seiv ligger i sengen, inntil vennen Klaus Brochs
forbauselse lar ham forstå at det nok ikke er slik det går
for sig blandt fine folk og han skynder sig å bytte om.
Men er det vanskelig å tro på Per Holm som gutt, er det
verre der han kommer hjem som millionær efter å ha bygget
jernbane for kongen av Abyssinia og avslått å overta utbyg
ningen av Eufrat og Tigris fordi han er kulturtrett. Hans
verdensmannspose, den trette overlegenhet overfor folk fra de
små forhold «herhjemme» minner det ikke om Hjalmar
Ekdal efter selskapet med kammerherrene? Krigstidens nye
fine viden om champagnens tørrhelsgrad og rödvinens tempera
tur som Holm anvender så elegant hører vi ikke en kjent
stemme: Tokayer — en fin vin! Men det er forskjell på år
gangene! De gode år Holm nu oplever i rik utfoldelse og
nydelse av ungdommen, kjærligheten, solen, altet, har det
tydelig vært en glede for Bojer å skildre. Men atter må vi
ta hans ord for vår helts betydelighet og merkelighet. På
leseren virker det naivt når Per stiller slike spørsmål til sig
seiv: «Har jeg realisert den nye store mennesketype i mig?
Har jeg reist en sten menneskene kan stige op på og si: Nu
ser vi lenger enn før?» Og fordi Per Holm ikke har fått de
dimensjoner som tydeligvis er tiltenkt ham, virker hans ned
styrtning fra høiden ikke tilstrekkelig tragisk. Ved en venns
spekulasjoner taper han sin formue, og under kavet for å
komme ovenpå igjen, sprenger han sig, mister arbeidsevnen,
og styrter så trin for trin ned i fattigdom, sykdom og sjele
kval. De religiøse grublerier som bare har minnet sig mildt
i de gode år, er nu over ham for alvor. Hvordan skal kunn
skapen føre mig inn i salmetonen, het det alltid før — d.v. s.
hvordan finne et resultat som gir forstanden sitt og dog stiller
det religiøse følelsesbehov. Nu er det selve verdensstyrelsen
526
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
