Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Eugenia Kielland: Johan Bojer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
36 Samtiden. 1928.
Johan Bojer.
pene.» «En stund efter trådte der inn en mørk slank kvinne
i brun fløielskjole og hvit blondekrave utover skuldrene. Øi
nene var store og mørke, men fulle av en dunkel dybde.
Bandet om hennes hals var også av fløiel og bar en gull
medaljong.» «Litt efter gled hun ut av dørene og ned ad
trappene.» Av og til synes han ikke å kjenne ordenes rette
betydning: «Han følte med ett en visjon.» «Ivar Holth skulde
helbredes ved mennesketro.» Hvad er mennesketro? Det er
den samme logiske usikkerhet som får ham til å kalle en bok
«Troens magt» skjønt den handler om løgnens makt, og i
«Vort rike» lar ham si at Erik Evje «mister sine idealer»,
skjønt sammenhengen er at han mister troen på sig seiv som
idealist. Det kan heller aldri bli riktig å skrive: «En situa
sjon kom og tok ham i strupen.» «Farvel da; skrittene gikk
fra hinannen» eller det yndige: «Hun bøiet hodet og fikk
en hikst.» Forøvrig overveldes en av uklare og forlorne ven
dinger som «evighetsrytme», «lengsler som søker utlösning i
en guddom», «det moralske landskap» eller «den rike sym
foni av evighetsfølelse i landskapet». Det er som om for
fatteren av og til glemmer at ordene dog er der for å «utløse»
en mening, ikke for å hylle leseren inn i en mere eller
mindre grumset tåke.
Fra de nevnte bøker er det en ren nydelse å komme
over til gruppen Dyrendal, Sidste viking og Vor egen stamme,
hvor Bojer er vendt tilbake til de folkelige skildringer han
har så gode betingelser for. Også mellem disse verker er der
dog stor avstand. «Dyrendal» lider av megen utvorteshet og
kan vanskelig overbevise. I de to andre er selve stoffet så
interessant og virkelighetsmettet at det i sig seiv fører halv
veis frem. «Vor egen stamme» bærer dog nødvendigvis preget
av at stoffet er raskt innsamlet fra annen og tredje hand. Det
blir kulturhistorie med innlagte livsbilleder, og disse er ikke
alle like gode. Helt litterært virker beretningen om oberst
datteren som strøk til Amerika med tjenestegutten Ole, og
særlig fortellingen om Oles bedrifter som brandstifter, sti
mann og folkehelt i hjembygden; der finnes nemlig ikke stoff
i ham til noget av denslags. Hvor ypperlig har ikke Olav
Duun behandlet det samme emne i en novelle «Den ene og
de andre» spennende, tragisk, fryktelig. Fortreffelig er
529
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
