Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Holand Dorgelès: Et 10-års minne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Et 10-års minne.
kunde vært tidens eget verk. Det liv jeg har ført, har
herdet mig, vil man si, mens det ganske enkelt er årene som
har modnet oss. Denne naturlige utvikling er i høiden blitt
påskyndet. På den annen side har vi jo alle kjent grånede
soldater som livet i felten og frihet fra de vante bekymringer
for en tid gav et slags ungdom, en underlig eftersom mer.
Drivhusenes varme forandrer ikke fruktene, den bare på
skynder modningen. Slik var det også med krigen. Ansikt
til ansikt med den hårde virkelighet fikk plutselig de unge
den erfaring som de gamle hadde brukt et langt liv på å
samle; og dette er efter min mening den eneste lærdom livet
i skyttergravene har gitt oss.
I den alder hvor man bærer i sig förvissningen om at
man aldri skal dø, levde vi i dødens nærhet, og våre ennu
blote hjerter bevarte merkene av det.
Vi lærte å bli menn, med alt det som dette ord
innebærer av usseldom og storhet, selvopgivelse og oprør,
lidelse og jubel. De enfoldige vil si: Det lærte mig åta
livet som det er. Hele sannheten rummes i denne daglig
dagse ytring.
Ved krigens slutt gjenoptok alle disse som trodde sig
forandret for alltid, sine gamle «civile» meninger sammen
med klærne, enhver gled passivt inn i det gamle sociale miljø,
og alle er igjen blitt slik som de var umiddelbart før ulyk
ken. De kjente sin næste litt bedre, de bevarte i sin op
førsel en viss übehøvlethet; men når alt kommer til alt,
lignet de ennu mere sitt eget billede fra før krigen, enn den
sorglöse og barske soldat som for en tid hadde båret deres trekk.
Det var dessuten en innbilning hos civilbefolkningen å
tro at det daglige samliv hadde gjort alle soldater like og at
der fantes en ensartet «poilu»-type, inkarnasjonen av en eller
to millioner unge menn med det samme heltemot, den samme
spøk på lebene og det samme frisprog.
I virkeligheten hadde soldatene ikke opgitl noget av sin
personlighet. Den tynnhudede var forblitt tynnhudet på tross
av omstendighetene, egoisten var like lite blitt storsinnet som
godmodige var blitt ustyrlige.
Intet menneske forbedret og intet forverret. Krigen gjorde
hendene grovere, forandret trekkene, men ikke hjertene.
535
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
