Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Burchardt: «Ce barbare Swift» - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ce barbare Swift
uttrykksmiddel som Swift betjente sig av: satiren, og det annet
er bare en løs påstand som hvis den sier noget overhodet,
må bety at Swifts verker virker nedbrytende på lesernes
menneskeverdi. Men er det ikke tvertom en historisk kjens
gjerning at de har sporet det irske folk til en sund og kraftig
selvhevdelse og gitt dem nasjonalt mot? Og er det ikke et
likeså übestridelig faktum at de har stimulert tusener av andre
lesere, iblandt dem Voltaire som uttrykte sin takknemlighel
til Swift i disse ord: «Jo mer jeg leser av Deres skrifter, jo
mer skamfull blir jeg over mine egne!»?
«En mann uten sjel.» Hvis en vil undgå skolastiske
spissfindigheter (og selvsagt undtar den spesifikt religiøse be
tydning av ordet, «den udødelige sjel», hvorom ialfall intet
jordisk menneske kan uttale sig med bestemthet når det gjelder
en annens), gis der nogen enklere eller bedre definisjon av
sjelen enn den som betegner den som den immaterielle del
av mennesket, uttrykt gjennem intellektuelle, emosjonelle og
moralske funksjoner? Hvilke av disse var det Swift manglet?
De intellektuelle kan man vel trygt være enig om var der i
fullt mål. De emosjonelle? Men Leslie seiv innrømmer at
Swift hadde «hjerte» (skjønt han riktignok kategorisk erklærer
at sjel og hjerte er to adskilte skjønt ofte forvekslede funk
sjoner!). Hans godgjørenhet var enorm, han hjalp sin uvenn
Steele, talte Congreves sak, gav penger til fattige forfattere i
London og utøvet en veldig privat godgjørenhet i Dublin,
mens han seiv bare mottok penger for et eneste av sine
litterære arbeider (Gulliver). Hans frihetstrang var en beset
tende lidenskap, hans hat mot overgrep fanatisk, hans takk
nemlighet for troskap i vennskap rørende. Fordi Harley aldri
hadde tvilt på ham, vilde han gi eftertiden beskjed, og han
bad om å få følge ham i Tower efter hans fall. Hans for
hold til «Stella» og «Vanessa» er et kapitel for sig. Men også
i disse forhold er hans følelser, enten til hans ære eller van
ære, et übestridelig faktum.
Tilbake blir da bare det moralske. Og sannsynligvis er det
dette som Leslie tildels savner. Det er Swifts dype menneske
hat som «gjør det til en barmhjertighet likefullt som en kritikk
å fråkjenne ham en sjel». Men Swifts misantropi, übestridelig
som den er, var frukten av en utvikling som kulminerte i
sinnssykdom, og kan ikke tas til inntekt for den opfatning at
623
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
