Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Burchardt: «Ce barbare Swift» - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Carl Burchardt
skyld å forandre din opførsel, for jeg forsikrer dig om at jeg
har for meget gemytt til å finne mig i denne behandling . . .
kan menneskelige kunster ikke skaffe mig dig tilbake, er jeg
fast besluttet på å benytte mig av de sorte.»
Tragediens slutningsscene som fortalt avSheridan og Scott,
men utelatt i Leslies biografi, er ikke mindre dramatisk, skjønt
heller ikke dens riktighet er mulig å bevise. Vanessa skal i
desperasjon ha skrevet et brev til Stella og spurt henne om
hun var gift med Swift. Stella skal så ha vist brevet til Swift,
hvorefter en fryktelig scene skal ha funnet sted mellem denne
og Vanessa. Få uker efter var Vanessa død. Hun blev tredve
år gammel.
Swift blev ikke nevnt i Vanessas testamente; men som
en siste hevnakt hadde hun gitt ordre til at diktet «Vanessa
og Cadenus» skulde offentliggjøres. Exit Vanessa «la femme
d’amour, que ce barbare Swift fit mourir» . . .
Ørkesløs kan diskusjonen om arten av dette forhold synes.
Mange har ment at det var platonisk fra Swifts side, og Ebbe
Neergaard vil i en artikkel i Edda (1927) ikke tro på «Cadenus»
som en utskillelse av de lav-erotiske elementer i Swift, riktig
nok med den svake begrunnelse at disse ikke hadde gitt sig
tilkjenne tidligere i Stellas «Podefar». På den annen side gir
unektelig brevvekslingen mellem Swift og Vanessa det mot
satte inntrykk, et inntrykk som blir ytterligere bestyrket ifall
man med Horace Walpole vil legge en obscøn mening inn
i det mystiske «kaffesnakk» som løper gjennem korrespon
dansen.
Fem år efter Vanessas død døde Stella. Den aften hun
blev begravet påbegynte Swift en memoar, hvori han om
taler henne som «den sanneste, reneste og verdifulleste venn
som jeg eller kanskje noget menneske nogensinne har vært
velsignet med». Utenpå en konvolutt som inneholdt en lokk
av Stellas hår, skrev han: «Bare en kvinnes hår». Det er
om denne påskrift at Thackeray utbrøt i en velkjent retorisk
tirade: «Bare en kvinnes hår, bare kjærlighet, bare troskap,
renhet, uskyld, skjønnhet, bare det ømmeste hjerte på jorden
vandret bort dit hvor sorgen over urealiserte håb, krenket
elskov og übarmhjertig svik ikke kan nå henne; bare en
hårlokk tilbake, og minnet, og angeren for den skyldige, en
somme ulykkelige som gyser over sitt offers grav!»
628
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
