Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Wyller.
klagen, enkle de midler som søktes til lægedom, og mest som
ørkenvarsler lød stemmene fra dem som prøvde å trenge
dypere ned, til årsakene, til der hvor skylden ligger. Publi
kum svikter, filmen forgifter, hvad mere blir der sagt?
Senkte billettpriser, kost som «folk vil ha» modern, modernere
regi, hvad mere blir der gjort? Men om nu teatret er
avhengig av annet enn folk, om nu den kost «folk vil ha» er
en annen enn teatret kan tåle, om nu den nye regikunst betaler
sin skjønnhet for dyrt og som rustningen kveler en kropp hvis
charme er den aldri hvilende frihet? Vi hører teatret skal
være speil av tiden. Nei, ikke speil, men kraft. I historien
speiler teatret sin tid om den var rik eller arm. Men for oss
idag gjelder mere enn å gjengi, det å velge, templet er ikke
nøitralt, lar sig ikke stemple, det stempler seiv. Og Thalias
tempel kjenner e n lov kunstens tidløse og suverene.
Gjennem historien synes ingen kunst å ha levd slike
trengsler som teatrets. Mellem Athens hellige offerfester og
mysteriespillenes fromme hyldest er veien fylt av fattigdom
mens, uvidenhetens eller skjendselens markedstelt. Og fra
Vesterlandets store århundre det syttende begynner
atter å glemmes for ordenes vellyd, versenes prakt, teatrets
gamle dobbelte mål: kunst og folk. Veien siden skråner jevnt,
vi står dypt nede. Sammenhengen med helheten er brutt,
symbolenes betydning er borte. Teatret er blitt underhol
dende eller eksklusivt. Men underholdning er et ingenting i
kunst, og kunsten for dens egen skyld, uten tanke på å gi,
har neppe med teater å gjøre, det som mentes et samlings
sted for de mange til å lære skjønnheten å kjenne og dens
mangfold. Fordi det har fått bre sig som det har villet, er
det blitt forretning, ustanselig har det firet på fordringen til
sig seiv siden det mest fikk det ene mål: samle nok folk til
å bære sig. Det så at det er lettere å forgrove et instinkt
enn å vende det opover, og derfor lot det sin opgave bli å
mette den primitive forventning, lage en morskap, en spenning,
et billede ferdig til å slukes rå og uten förpliktelse for giver
eller tager. Det merkverdige blev kunst.
Men går det meget lengere? Har en karrig tid råd til å
se nipset som statsviktig gjenstand, er det ikke et særkjenne
ved moderne mennesker at de nærer mistro til store ord om
små ting? Underholdningen får kjennes ved sitt navn. Om
14
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
